Gå til sidens hovedinnhold

Den livsfarlige ekstremismen og rasismen lever blant oss nå

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

21 juli 2011 hedret AUF de som deltok i den spanske borgerkrigen, og mistet livet sitt der. Det sol mens de fortalte historier om de som døde under den spanske borgerkrigen, og satte opp minnesmerke på Utøya for og hedre dem

Dagen etter smalt det.

I regjeringskvartalet, på Utøya og i alle folks hjerter. Når jeg har spurt folk hvor de var 22. juli 2011, husker de det. Nå har vi igjen hatt 22. juli, dagen bringer oss rett tilbake der vi var da vi hørte om de forferdelige angrepene.

Tilbake til da vi først skjønte hvor alvorlig og omfattende drapsmannen hadde gått til verks. Tilbake til redselen vi hadde for menneskene vi var glade i, bekymringen slet gjennom kroppen. Det var våre ungdommer som måtte bøte med livet

Terrorangrepet var et direkte angrep mot demokratiet vårt, mot ungdommene våre, mot landet vårt. Det terrorangrepet var nettopp det, et terrorangrep. Terroristen dro bevisst til Utøya med ferga, for å skade oss, for å drepe oss. Disse ungdommene var ikke tilfeldige ofre, de ble drept fordi de var politikere fra venstresiden – Arbeiderpartiets framtid. 77 mennesker mistet livet fordi en mann mente at Arbeiderpartiet er farlig, og ønsket ødelegge partiet.

Som leder i AUF, Astrid Hoem, sa på minnemarkeringen 22 juli: «Nå er det på tide og snakke sant! Terroristen var en av oss, den livsfarlige ekstremismen og rasismen lever blant oss nå.»

Angrepet var ikke tilfeldig, det var ingen naturkatastrofe eller et uhell. Det var målrettet terror mot AUF, mot Arbeiderpartiet. Vi skal aldri godta det som noe annet, dette var et terrorangrep.

Dette var et angrep fra en som visste hva han gjorde, et angrep på de verdiene vi i AUF og Arbeiderpartiet har. Et angrep på mangfold, frihet og likeverd i samfunnet vårt, og på dem som ønsker og gjøre verden til et bedre sted.

Vi må alltid minne oss selv på hva som gjorde at en mann regelrett henrettet forsvarsløse ungdommer på sommerleir.

Det er viktig at vi snakker om det, og at vi aldri glemmer hva som skjedde på Utøya 22 juli 2011.

Det er vårt samfunnsoppdrag å ta et oppgjør med tankegodset bak terroren. Høyreekstremisme er på frammarsj, og de siste 10 årene har hatet vokst i samfunnet vårt.

«Den største trusselen fra ytre høyre er ikke det ekstreme i seg selv, det er når det ekstreme blir den nye normalen. Det er når rasismen blir normalisert og tankegodset blir stående uimotsagt»- sagt av overlevende

Det finnes bare én måte å møte denne skumle bevegelsen på. Vi som samfunn kan ikke møte den med hat, da er vi ikke bedre en de. Handlingene deres må møtes med ord, Vi som et samfunn kan ikke akseptere at folk blir hatet og trakassert på grunn av utseende, hudfarge, religion eller legning. Som samfunn kan vi heller ikke akseptere at mennesker blir hatet fordi er engasjert, fordi de brenner for noe. Det farligste vi kan gjøre er å tie, og etter 22. juli har vi lært at vi skal ikke tie.

Det er viktig å ha i minne brutaliteten, nettopp for at sannheten ikke alltid kan pyntes på! Det er viktig for at neste generasjon aldri må tillate at dette skjer igjen.

Alle de 77 menneskene som døde på regjeringskvartalet og Utøya, har en egen historie. En historie vi som samfunn må bære videre, vi må love oss selv at vi må alltid høre på ungdommens meninger. Ungdommen sterke stemmer skal løftes, og vi må være flinkere og heie på hverandre som samfunn.

Ordene vi bruker, skal vi bruke for alt det er verdt. Positivitet, kjærlighet og oppmuntring uansett om man er enig eller uenig. Det er i ordene makta ligger, og kjærligheten. Ordene er vårt våpen. Vi skal kjempe mot hatet, mot høyreekstremismen, men ikke med våpen.

For våre kamerater som mistet sine liv på Utøya, vi skylder dem ikke et minutt i stillhet, men et liv i kamp.

Vi i AUF lover dere en ting, for vårt løfte er tydelig: Vi skal aldri tie, på samme måte som vi lovte å aldri glemme. Aldri glemme er mye mer enn et slagord, det er livsviktig.

22 juli talte hele Norge mot rasisme, ekstremisme og de dårlige holdningene vi ser i samfunnet. Nå etter 22 juli, skal vi følge opp det vi lovet.

«det kjem eit nytt 22. juli, det må jo det.
ferja skal frakte fleire bankande hjarte over.
telta skal bli slått opp på grønt gras.
morgonsola skal kysse øya våken.
hei, hei, på tide å stå opp og endre verda»

Av Frode Grytten

Kommentarer til denne saken