I disse dager pågår rettssaken mot Phillip Manshaus som er tiltalt for drap på sin stesøster og terrorhandling og drapsforsøk i moskeen i Bærum. Saken føyer seg i rekken av en ny form for terrorisme som har økt særlig de siste 5–7 årene, nemlig soloterrorisme og såkalte «lone wolfs».

Ifølge PST er dette en av de største truslene Norge står ovenfor. Den utfordrer imidlertid vår tradisjonelle forståelse av terror som et gruppefenomen. Selve definisjonen av terrorisme «ulovlig bruk av vold, eller trussel om bruk av vold, mot særlig sivile, for å oppnå politiske mål», utelukker imidlertid ikke soloaktører.

Likevel har slike angrep blitt omtalt som massedrap, ikke terror. Dette skyldes nok en tendens til å bruke psykologiske, snarere enn ideologiske og politiske forklaringer, på hvorfor enkeltpersoner tyr til massevold. Debatten i norske rettssaler etter 22 juli illustrerte dette.

Siden 2014 har imidlertid Vesten sett en økning i terrorangrep utført av soloaktører. Med lastebilangrepet i Nice i 2016 ble europeiske myndigheter for alvor klar over trusselen såkalte «lone wolfs» eller soloterrorister utgjorde.

Den ble riktignok først og fremst forbundet med jihadisme og en strategi terrororganisasjoner som Al Qaida, men ikke minst IS, sto bak. 22 juli og Anders Behring Breivik ble vurdert til å være et enkeltstående angrep, og risikoen for nye høyreekstremistiske angrep ble ansett som lav også i 2019. Phillip Manshaus gjerninger endret dette.

Manshaus er imidlertid ikke alene. Angrepene i Christchurch, El Paso, Halle og Hanau dette siste året har alle vært fundert i et høyreekstremistisk tankegods. Mellom 2016 og 2017, doblet antallet høyreekstremistiske angrep seg i USA og økte med 43 prosent i Europa.

Denne høyreekstreme terrorismen er også «lederløs» og det er faktisk her ideen om lederløs motstand har sine røtter. Først til 1970-tallet og en amerikansk nynazist, Joseph Tommasi, og senere popularisert av Ku Klux Klan-lederen Louis Beam.

Begge anså den beste måten å bekjempe systemet på, var gjennom vold, begått av enkeltpersoner eller små grupper som var uten kontakt med hverandre og uten noen sentral ledelse. Den teknologiske utviklingen og framveksten av internett og sosiale medier har gitt strategien vind i seilene.

Med propagandavideoer, deling av bombeoppskrifter, og ikke minst gjennom kontakt med hverandre i lukkede rom, kan så vel jihadister som høyreekstreme hente inspirasjon og knytte kontakt med likesinnede.

Både Manshaus, Anders Behring Breivik og Brenton Tarrant var alle i kontakt med høyreekstremistiske grupper i forkant av angrepene. Dette vitner om at begreper som «lone wolfs» og soloterrorister er en sannhet med store modifikasjoner.

Faktisk er det bare unntaksvis at personer selvradikaliseres uten noen form for innflytelse og påvirkning utenfra.

Manshaus var blant annet i kontakt med Den nordiske motstandsbevegelsen. Han var også aktiv i lukkede chatterom som 4chan, 8chan, og endchan og skal dessuten ha vært inspirert av hendelsene i Christchurch.

Foruten et høyreekstremt tankegods og tro på konspirasjonsteorier som «The Grand Replacement» (at muslimene kommer til å ta over Europa), var Manshaus dessuten karakterisert som kvinnefiendtlig og på internett har han benyttet ord og begrep man gjerne assosierer med såkalte incels. Dette er sinte unge menn som har opplevd avvisning fra kvinner og dermed lever i ufrivillig sølibat.

Kombinasjonen av rasehat og kvinnehat er et økende problem. For disse sinte unge hvite guttene handler terrorhandlingene antakelig også om å gjenopprette sin egen verdighet – følelsen av å være noe annet enn en «nobody».

I så måte handler terrorbekjempelse og samfunnssikkerhet i dag vel så mye om folkehelse og forebygging av utenforskap, som av overvåkning og kontroll. Her har kommunen og skolen, men også alle oss andre et viktig ansvar. Lederløs motstand og sinte hvite (og muslimske) unge menn oppstår ikke i et vakuum, men er et symptom på helsetilstanden til samfunnet for øvrig.