Målet helliger midlene, var en av Machiavellis (1469-1527) teser om hva som måtte legges til grunn for politisk maktutøvelse. Mulighetene for å oppnå politisk gevinst går foran moral. Det er historisk sus over utsagnet, men det ser ut til å bli bekreftet stadig på nytt. Seinest gjennom utviklingen i konfliktnivået mellom USA/NATO/Ukraina/Russland.

Russland føler seg stadig mer presset av et offensivt NATO som med sine nye medlemsland, allerede i dag har avansert til en avstand på ca 70 mil fra Moskva. Mens vi i Vesten får repetert om og om igjen Russland som en aggressiv part med en voldsom militær kapasitet, er det ikke vanskelig å finne bekreftelse på den faktiske situasjon. Russland er verdens største land i utstrekning, har lengere landegrense enn noe annet land, ut mot 14 andre land, og har et militærbudsjett på samme størrelse som Storbritannia (SIPRI, 2021). Det er ikke en situasjon som innbyr til en flerfrontskrig med NATO. En vil tro snarere tvert imot. Åpner de balletten, er de selvfølgelig klar over at også motparten vil være med og bestemme hvor og hvordan dansen skal foregå.

Ukraina har siden 2014 vært brennpunkt i denne konflikten, og den sittende styresmakten har vært fokusert på å sikre seg vestlig støtte gjennom å dramatisere situasjonen mest mulig. Og støtte får de. Seinest med et bidrag fra NATOs generalsekretær som på organisasjonens vegne «lover å hjelpe Ukraina med å bli medlem i NATO». I denne sammenhengen legger Vesten/NATO lista høyt når det gjelder å framheve sjølstendige staters rett til selv å bestemme hvor de vil søke alliansepartnere. I hvert fall så lenge de søker til Vesten/NATO.

Jo lengre ordkrigen varer, jo større er faren for videre opptrapping. Som NATO-medlem er vi direkte involvert, og vi har åpenbart nok av «krigere» også her til lands, som ser ut til å resonnere mer ut fra en slags personlig sinne, enn ut fra et forsøk på realpolitisk analyse. Fortsetter det på denne måten, mangler det bare at en eller annen MadMax i Øst-Ukraina får et anfall av klarsyn, tar kanonen (eller rakettene) i egne hender, og starter en kjedereaksjon a la skuddet i Sarajevo. På vegne av oss alle.

Hva er det vi, lille Norge, er med på?

Det USA som påstår seg å være folkestyrets fremste fanebærer og forsvarer på vegne av Ukraina, har generasjoner systematisk motarbeidet og undergravd ethvert tilløp til reelt folkestyre i landene i Sør- og Mellom-Amerika.

Nå har vi tiår bak oss der USA har vært «storebror» i krigskoalisjoner rette mot Irak (2003 – 2011), og i Libya (2011 - ), bl.a. under foregivende av å kjempe for folkestyreidealer. I ettertid er det blitt avslørt at begge krigene ble startet på fabrikkerte og falske premisser. Men resultatene av krigføringen er sanne. Titusener, hundretusener mennesker er drept, invalidisert og drevet på flukt. Landenes infrastruktur er lagt i ruiner. Det er mangel på selv det aller nødvendigste til livets opphold. Det eneste det ikke er mangel på, er våpen. Slik ble det som tross alt var fungerende og organiserte stater, bombet og skutt i stykker, lagt åpne for interne stridigheter mellom ulike folkegrupper og krigsherrer.

Israel har annektert og annekterer stadig landområder. De har fått et slags magisk frikort til å gjøre det, med USAs fulle støtte. De sender f.eks. stadig sine fly på vingene for å bombe mål Syria. Havnebyen Latakia ble bombet to ganger bare i desember 2021. Det utløyste ingen blokade, og heller ingen fordømmelse, for Israel er et anstendig og aktverdig land.

Men ellers er blokadepolitikk høyst anvendelig. Det er den minst kostbare formen for krigføring. For dem som gjennomfører den, - ikke for dem det går ut over. Ofrene for en blokade er ikke soldater, men hele sivilsamfunnet. Å måtte leve med knapphet eller mangel på de viktige varene og ressursene som er nødvendig for å dekke dagliglivets behov, skaper frustrasjon og aggresjon. Det samme skjer når ressursmangelen i tillegg gjør det umulig å opprettholde offentlige tjenester som transport, skole, sykehus og annen nødvendig infrastruktur.

Målet med en blokade er å sulte ut offeret så grundig at det tvinges i kne, dvs aksepterer de kravene som blir stilt. Hvis resultatet blir sosial uro og aggresjon rettet mot statsledelsen, er mye oppnådd. Da vil makthaverne enten måtte akseptere de kravene som ligger til grunn for blokaden, eller tvinges til å bruke autoritære virkemidler for å opprettholde ro og orden. Skjer det siste, blir det lett å brennemerke dem som tyranner overfor resten av verden. De underkuer jo sitt folk.

Resultatene blir de samme som vestmaktene brukte bomber og andre militære midler for å oppnå i Irak og Libya, men denne framgangsmåten mer uangripelig. Det er visst ikke i strid med de høyt hyllede menneskerettighetene å bruke utsulting av et lands befolkning for å styrke egne posisjoner, og fremme egne interesser.

Korsfarere har jo alltid hatt sin egen definisjon av moral og etikk. Både før og etter Machiavelli.