Etter valgseieren har Senterpartiet og Arbeiderpartiet nå gitt grønt lys til at tvangsekteskapet mellom Troms og Finnmark kan oppløses.

Et fra før opphetet debattklima i nord nådde nye høyder da både regionreformen og hjertesaken (PCI) skapte rabalder i landsdelen. Knapt noe har skapt større splittelse i nord enn forsøket på å samle Nord-Norge til et felles fylke.

Solberg-regjeringens planer om å tvinge norske fylker til å slå seg sammen til større regioner må være noe av det sletteste politiske håndverket som er utført i norsk politikk. Regjeringen ønsket at 10–12 regioner skulle erstatte 19 fylker fra og med 2020.

Det merkelige var at dette var en reform selv de som skulle gjennomføre den var lunken til. Vedtaket om å slå sammen fylkene til et nytt større forvaltningsnivå var resultat av en politisk hestehandel mellom de fire borgerlige partiene. Ideen kom fra Venstre og Kristelig Folkeparti. Høyre sa ja for å berge sin egen kommunereform. Frp ønsker ikke at vi skal ha fylker som eget forvaltningsnivå og brydde seg fint lite.

Regjeringens plan var å slå Nord-Norge sammen til et fylke. Dette satte sinnene i kok i det meste av landsdelen. Protestene fra Finnmark var voldsomme. I Nordland spredte frykten seg. I Tromsø fikk planen om et felles fylke sterk støtte hos mange politikere, akademikere og mediekommentatorer. Her så man for seg å realisere drømmen om at hele landsdelen endelig kunne styres fra Tromsø.

Felles identitet ble brukt som argument for sammenslåing. Meningsmålinger bekreftet at befolkningen i nord følte på en sterk felles identitet. Målingene viste likevel at det var uaktuelt for det store flertallet i Nordland, Troms og Finnmark å samles under en felles administrativ region.

Regjeringen var opptatt av størrelse. Sett fra nord var både lengden og størrelsen problemet. Intet lå til rette for at halve nasjonen i utstrekning skulle bli en region, mens landets andre halvpart skulle deles i 9–10 regioner. Et stortingsvedtak endrer ikke geografien. Det tar lengre tid å kjøre fra Majavatn til Bjørnevatn enn fra Oslo til Paris. Det var tross alt snakk om å etablere et nytt fylke, ikke en ny verdensdel.

Etter sterke protester fra nord ga regjeringen seg. Landsdelens tre fylker skulle bli til to «likeverdige» regioner. Hvor grensene skal gå må dere finne ut av selv, lød beskjeden fra regjeringa.

Grensespørsmålet satte ny fyr i det nordnorske debattrommet. Til slutt ble det endelig avklart at Nordland skulle fortsette som selvstendig fylke og at Troms og Finnmark sammen skulle danne et nytt fylke.

Maken til surr og politisk ansvarsfraskrivelse skal man lete lenge etter. De politiske prosessene har skapt store mengder politisk støy over lang tid i landsdelen. Debattene om den framtidige organiseringen av Nord-Norge har vært opprivende, forsterket motsetninger og lammet samhandlingen i nord på flere nivåer. Å vedta reformen for resten av landet, og la Nord-Norge ligge igjen i ustabilt sideleie var uansvarlig.

I Nordland kan vi prise oss lykkelige over at vi fikk fortsette som selvstendig fylke.

Sammenslåingen av Troms og Finnmark er fortsatt et åpent blødende sår. Splittelsen går ikke bare på tvers av fylkesgrensene. Sterke krefter i Alta-regionen ønsker å forlate Finnmark for å bli en del av Troms.

Reverseringen er ikke enkel. Vedum og Støre må nå bruke tid, penger, krefter og politisk kapital på å rydde opp etter sine forgjengere. Alt dette på grunn av noe av det sletteste politiske håndverket som er utført i norsk politikk.