Trygghet på veien videre

Vår Ane Pettersen

Vår Ane Pettersen Foto:

Av
DEL

LeserbrevDenne uken fikk vi vite at NFK planlegger å legge ned en rekke linjer over hele fylket. Linjer som er viktige og der vi vet at behovet i næringslivet er stort; TIP, bygg og anlegg og service og samferdsel. Linjer som gir et tilbud utover studiespesialisering; friluft og idrett. Linjer vi har få av i fylket; naturbruk. I tillegg forslår de kutt på studiespesialisering flere steder.

Selv om de fleste av oss forstår at det er visse faktorer som gjør ting vanskeligere i dette fylket; geografi, befolkningsspredning og befolkningstall for å nevne noen. Har vi på tross av dette gitt ungdommer muligheten til å kunne gå på skole i eller nært sitt lokalsamfunn. Dette har vært og er en styrke som nå står i fare for å forsvinne. Det å sentralisere videregående opplæring vil bety å tvinge ungdommer til å flytte hjemmefra når de er 16 år. Som redaktøren i Fremover skriver i sin leder, ungdommer som ikke lenger føler verken tilhørighet eller tilknytting til hjemplassen kommer heller ikke tilbake.

Å legge ned linjene med argument om at det ikke er nok studenter, fører til at flere og flere vender seg til Ernas preken om at det må fødes flere barn. Dette argumentet skurrer derimot i møte med nedleggelser av linjene som det knapt finnes alternativer til i fylket. Friluftsliv på Knut Hamsun er helt unik og ungdommer fra hele landet søker seg til linjen. Og barnefødsler i dag hjelper lite i møte med tid og sentralisering.

Når studiestedene i tillegg må begynne å argumentere rundt kostnadene av skoleplassene, slik man kan lese i Saltenposten og i AN, da har fokuset rundt utdanning virkelig kommet på avveie. Å måtte rettferdiggjøre livets rett basert på hva det koster per elev reduserer hele den videregående utdanningen til kredit og debet. Det betyr ikke at NFK ikke skal være bevisst hva og hvor pengene går til, men her må være rom til å se helheten og ringvirkningene disse linjene har. Forsvinner arbeidsplasser, forsvinner også menneskene som har hatt disse arbeidsplassene. Noen lokalsamfunn risikerer å se familier forsvinne, og det vil for noen være mindre attraktivt å bosette seg på en plass som ikke har tilbud om videre utdanning.

Fra mitt eget ståsted som tidligere elev ved Knut Hamsun VGS synes jeg disse forslagene er helt hårreisende. En ting er at vi som voksne ser arbeidsplassene som forsvinner fra lokalsamfunnet. En annen ting er ungdommene som nå blir fratatt trygghet og valgfrihet. Det at lokalsamfunnet går sammen og bretter opp ermene, at det arrangeres fakkeltog og underskriftskampanjer, det viser at disse linjene er viktige og at de har betydning utover klasserommet.

Jeg var heldig nok i at jeg fikk gå på en skole i mitt lokalmiljø. Skolen gav meg trygghet og en grunnmur jeg kunne bygge videre på når jeg var ferdig og reiste ut i verden. Det har slått meg ofte de siste årene hvor heldig jeg har vært. På Knut Hamsun føler man seg sett, lærerne og medelever legger merke til om noen faller ut. Jeg fikk i tillegg mine første møter med verden på Knut Hamsun, gjennom samarbeidene skolen hadde fikk vi møte elever fra Russland og Sør-Afrika som med sine opplevelser tydeliggjorde hvor vanvittig heldig vi var som fikk gå på en liten skole. En skole der elevene kjenner navnet på alle de som jobber der, og der de som jobber kjenner igjen elevene. En skole der man kan gå innom lærerværelse og spørre om en oppgave, eller der rektor dør er åpen om det trengs.

Jeg har lest «Bevar friluftlivsfaglinja!» av foreldrene på friluftslinjen, og jeg kjenner meg igjen i det miljøet de beskriver. Samholdet blant elevene og tryggheten fra systemet rundt. Det som kunne blitt minuset ved å gå på en liten skole som Knut Hamsun VGS, er blitt ett pluss. Man er nødt til å inkludere alle og man er nødt til å invitere med. Alle er velkommen og ingen holdes utenfor.

Det jeg sitter igjen med denne uken er at fylket åpenbart ikke har sett på helheten når de har foreslått disse kuttene. Det jeg husker og det jeg ser at Knut Hamsun VGS får til, jeg tenker at det er elementer der man kan finne igjen ved de andre linjene og de andre skolene der kutt er foreslått. Så da sitter man igjen med spørsmålet, hvorfor vil NFK kutte i dette? Det jobbes så iherdig, og man lykkes åpenbart med oppskriften. Er det virkelig så dyrt å drive en skole som ikke bare får elevene til å fullføre, men også gir trygghet til veien videre?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags