Vi står sammen, på avstand

Hilde Bjørnstad Markussen, 1. år medisinstudent ved Universitetet i Bergen.

Hilde Bjørnstad Markussen, 1. år medisinstudent ved Universitetet i Bergen. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.12. mars vil bli husket som den dagen regjeringen innførte de mest inngripende tiltakene den norske befolkning har opplevd i fredstid. Barnehager, skoler og universiteter over hele landet ble stengt. Barna får ikke gå i barnehage, elever og studenter får ikke møte hverandre lengre. Restauranter og treningssentre blir bedt om å legge ned. Bedriftseiere er usikre på framtiden til bedriften sin. Foreldre begynner å lure på om de kan klemme barnet sitt. Debattene florerer på nettet i all slags mulig media over hele verden. Ting endrer seg time for time.

Vi er usikre, bekymret og mange er nok redde. Redde for det ukjente, at vi ikke vet hva som vil skje. Ingen var forberedt på dette. Med dette innlegget vil jeg få frem mitt budskap: vi står alle sammen om dette, bare på noen meters avstand.

Som student merket jeg raskt hvordan rådene til FHI ble oppfattet av mine medstudenter. "Vask hendene, ikke dra i store folkemengder, bruk antibac og nys i armhulen" var rådene da. Mange av de jeg pratet med mente at det ikke var så farlig, siden de ville bare få en forkjølelse. Dagen etter at Universitetet i Bergen ble stengt arrangerte studenter fester på fellesrommet i studentkomplekset jeg bor i, som var stikk imot anbefalingene.

Fokuset er ikke på oss unge og friske som riktignok vil bare oppleve en mild forkjølelse. Dette handler om solidaritet overfor de eldre, de som har underliggende sykdommer, som kanskje ikke vil takle en virusinfeksjon av COVID19. Dersom man deltar på en fest nå, eller gir en klem, øker sannsynligheten for at viruset sprer seg til denne utsatte gruppen. Helsevesenet står nå foran en enorm utfordring disse ukene og kanskje månedene fremover, og dersom vi ikke har med alle i befolkningen om den nasjonale dugnaden mot viruset, vil det fortsette å spre seg. Helsevesenet har ikke da ha kapasitet til å behandle alle, og etiske dilemmaer vil oppstå. Jeg har allerede lest om planlagte operasjoner som allerede er blitt utsatt grunnet økning av innleggelser på sykehus. Hvis vi ikke får alle med, vil verre, virkelig vanskelige dilemmaer oppstå: Skal du koble av en respirator for en eldre pasient som er avhengig av den for å puste, til fordel for sengeplass til en yngre pasient som har vært inne for en ørebetennelse, men som nå har blitt alvorlig syk med infeksjon av COVID19?

Jeg ber dere, mine medborgere, til å få alle til å snakke om viktigheten av håndvask, desinfeksjon og om hosting i armkroken. Jeg vil ikke være den som kobler av respiratoren for den pasienten. Følg rådene for deg selv, men også for meg, slik at du er med å redusere sannsynligheten for at jeg havner i en slik situasjon. Vær så snill, jeg bønnfaller deg. Det er ikke enkelt verken for leger, sykepleiere eller assistenter å være den personen i ettertid som måtte gjøre det. Det er slike etiske dilemmaer vi vil stå i, dersom vi ikke får alle til å innse alvoret nå.

Vi skal ikke dømme de som nå angrer på å ha arrangert disse festene, dratt på hytten, hamstret mat i butikken og de som har "fnyst det bort fordi jeg er ung og frisk". Vi skal tilgi dem. Vi skal spre budskapet og tenke fremover. Det hjelper ikke å tenke bakover. Men siden det fortsatt er noen som tar lett på dette, og arrangerer fester, samlinger og har nærkontakt så vil jeg få frem mitt budskap at du må ta ansvar og prate med dem du kjenner som gjør dette. Slike handlinger er livsfarlige nå, og du er med på å øke faren for at noen blir smittet, uavhengig av om hvor sikker du er på at du eller vedkommende ikke er smittet.

Du kan ikke vite hvem som er smittet lengre. Tiden det tar før du får symptomer fra da du ble smittet, er lang, trolig flere dager. Mørketallene er nok skyhøye på antall smittede, vi har ikke nok testutstyr for å finne dette ut enda. Jeg jobber på sykehuset og kan ha blitt smittet for 3 dager siden, og symptomene kan komme om noen dager. Jeg gjør derfor alt jeg kan for å ikke smitte kolleger og pasienter.

Fremover skal vi spre mye varme til hverandre. Vi skal tilgi dem som har trådt feil, og som nå er med i den nasjonale dugnaden mot viruset. Vi kan lage nye hobbyer: strikking, lesing, skriving, baking, tryllekunst -you name it! Eller kanskje du kan blogge om hvordan du holder deg aktiv hjemme? De treningsgale kan lage et lite hjemme-gym og sende ut treningsprogrammer for å inspirere andre. Vi har mange treningsfreaker i landet som allerede savner gymmet. Tro meg, jeg er en av dem! Men nå er garasjen hjemme gjort om til et mini-treningsstudio (sorry pappa... men alle skismørningene fra 2003 gikk i søpla). Ta gjerne en telefon til noen du vet sitter hjemme og er alene, kanskje du kan ta ekstra telefon til en venn du ikke har pratet med på lenge? Vi kan finne opp varianter av hilsninger -kanskje vi kan kåre den beste? Den tyske versjonen der du sparker med bena er i hvertfall min favoritt!

På tirsdag klokken 18.00 håper jeg vi alle står på verandaene våre og klapper. Vi klapper for helsepersonell, og jeg mener vi bør klappe for oss selv, som vasker hendene og følger rådene fra Folkehelseinstituttet, og oppfordrer andre til å gjør det samme. Nå står vi sammen, bare på litt avstand!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken