Gå til sidens hovedinnhold

Veisalt og retorikk

Artikkelen er over 4 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kort om friksjon: Friksjon angis med en ubenevnt måleenhet på en skal fra 0 til 1 («µ») my ϵ [0,0:1,0]). Som en del av underlaget for Statens Vegvesens «Smart SALT» (2012) har Alex Klein-Paste, NTNU og Bård Nonstad, Statens vegvesen skrevet om bl. a. friksjon og referert målinger og utregninger som er gjort i regi av etaten. Tabeller er ledsaget av fotos.

Eksempelvis har våt is en friksjonskoeffisient på 0,05-0,15. Dette har de som har levd en stund i Salten, god kunnskap om. Våt is er glatt. I den andre enden viser forsøkene at tørr asfalt har µ ϵ [0,8:1,0]. «Spennet» kommer av at kvaliteten på asfalt varierer på forskjellige strekninger. Det vet vi også mye om.

Særlig om «våt asfalt»: Det er en uttalt målsetting fra SVV at salting skal føre til «våt, svart asfalt». Det nevnes at nedre temperaturgrense for salting er på -17°, men det har vi ikke hatt i ytre Salten på i alle fall 60 år. Øvre grense er neppe avhengig av temperatur, men av hvilken nedbør som kan ventes; snø, sludd eller regn.

I tabellen oppgis µ ϵ [0,4:0,9]. Det er et betydelig spenn og utgjør halvparten av skalaen!  Da bør man være oppmerksom. En «forventningsrett» størrelse vil da si 0,65, men hvor sannsynlig er det? Hvor mye kan man stole på slike målinger?

Jeg bare nevner at bremselengden (ikke hele stopplengden) regnes til 15,7m ved 60 km/t og en friksjonskoeffisient på 0,9 – altså under ideelle forhold. Når µ= 0,4 er bremselengden 35,4m, altså 20m lengere. Noe å være oppmerksom på? Ja, for når det er så glatt på saltet vei, må hastigheten reduseres fra 60 til 40 km/t for å kjøre like sikkert. Det beste med det, er da at bevegelsesenergien i kjøretøyet reduseres med over 55% og da reduseres både antallet skader og omfanget av de enkelte ulykker.

Utføring av veisalting: Salting skal være effektiv og dermed ikke unødig. Regimer ligger i dokumentgrunnlaget og SVVs avtale med underentreprenører. Aviskommentarer forteller en del om dette, ikke minst fordi slike aldri blir imøtegått, verken av SVV eller av underentreprenører. Det saltes mye feil og all salting går ut over natur og eiendom, liv og helse. Men har noen dokumentasjon?

Vognførers oppfatning:  Veitrafikkloven bestemmer fremdeles at vognfører skal ha kontroll på kjøretøyet. Det gjelder uansett føre. Men dersom det skal overlates til den enkelte sjåfør å tolke spennet fra 0,4 til 0,9, vil man finne mange «risk-lovers» i den øverste kategorien. Det er gjerne de som tar veimyndighetene på (det populistiske) ordet og forlanger at «våt asfalt» skal ha samme friksjonskoeffisient som den «forventningsrette» koeffisient for tørr asfalt; (0,8+1,0)/2=0,9. Det kan vise seg katastrofalt for den faktiske bremselengden og dermed for liv, helse og eiendom. Ulykkene forsker SVV i, men deler de resultatene?

Publikums tillit til Statens vegvesen:  På en veikonferanse i 2010 uttaler vegdirektør Terje Moe Gustavsen til Teknisk Ukeblad at:

«Det er en sannsynlighetsovervekt for at saltingen virker ulykkesreduserende. Ulike forskere sier ulike ting, men en ulykkesreduksjon i størrelsesorden 7-22 prosent er sannsynlig, sier Gustavsen.»

Begrepet «sannsynlighetsovervekt» er drøftet i LOV OG RETT, vol. 47, 3, 2008, s. 149–165 ISSN 0024-6980 paper, ISSN 1504-3061 online og er tilgjengelig for alle; Sannsynlighetsovervekt og kumulering av tvil - Av førsteamanuensis Eivind Kolflaath.

Som vanlig er juristene uenige. Derfor er det plausibelt at Moe Gustavsen «skyter spurv med kanoner», når han åpenbart ønsker å skremme noen til å tro på saltingens fortreffelighet. 

Så refererer veidirektøren til sannsynlighetsregning uten å angi noe statistisk grunnlag for sine prosentanslag. Det er interessant, men alle forsøk for å finne friksjons-koeffisienter er gjort med SVV’s eget utstyr og ikke minst egne sjåfører. Det er da nærliggende å anta at 18-åringen med capsen «att-fram» eller fru Hansen (på 80 +) ikke hadde kunnet vise til så distinkte resultater i sine sannsynlighetsvurderinger av om den saltvåte asfalten er trygg.

I statistisk teori brukes ofte Poisson-fordeling for å illustrere trafikkulykker, men det sier Moe Gustavsen, klokelig nok, ikke noe om i intervjuet. For da ville han kanskje blitt avkrevd dokumentasjon. I samme «slengen» understreker han, t.o.m., kfr. NRK 14.11.2010, at det «– I ordets verste forstand er (det i dag) livsfarlig å stoppe og salte veiene, …»   Svulstige og uvitenskapelige formuleringer er ikke bevis.

Det som ikke bare er sannsynlig, men svært sannsynlig, er at de som ikke er spesielt begeistret for saltingen, uvilkårlig vil senke farten når de kommer til veistrekninger med slik «tilførsel». Håpet er at de minst tilgjengelige krinker og kroker i kjøretøyet i størst mulig grad skal forskånes for rustens herjinger. Men; en utilsiktet konsekvens på en mye trafikkert saltstrekning, vil da være kødannelse og dermed lavere snitthastighet. I så fall vil vegdirektøren kunne ha rett i sine %-anslag, men ikke i årsak. Den skal krediteres salt-hateres adferd.

Avslutning (på saltingen?): Veisalting er ikke ukjent tema i stortinget, heller. Selv ikke ødelagt grunnvann eller døde kastanjer i Bygdø Allé har kunnet bevege stortinget til dåd. Men så er det tilsynelatende bare FrP som synes temaet er viktig. De melder fra tid til annen saker til statsråden, som senest 8.2.2017 har kunnet meddele: «Svaret er ennå ikke tilgjengelig». Alternativ til salt kan derfor ikke påregnes i overskuelig framtid. En unevnt statssekretær kan dessuten muligens antas å være mer interessert i større innfartskapasitet til sentrum i Bodø, enn sentrum egentlig tåler.

Ikke engang statssekretæren kan (eller vil) bevege premissleverandøren; veidirektør Terje Moe Gustavsen, til å skifte standpunkt. Han sitter trygt - med sine språklige eksesser. Men gjør andre det; på Nordlandsbenken? Godt valg – til høsten!

Kommentarer til denne saken