Vi ansatte er positive, engasjerte og strekker oss langt. Kritikken må rettes mot andre enn oss

Av
DEL

KronikkNord universitet har de siste ukene opplevd sterk kritikk, både fra statsråd Nybø, NOKUT, media og «mannen i gata». Jeg må innrømme at denne kritikken har vært slitsom og belastende for meg og mange av mine kollegaer. Særlig tungt er det når den er uriktig, som for eksempel påstandene om at vår studiekvalitet er for dårlig eller at studentene ikke er fornøyde.

Det er underlig å tenke på at både sykepleier- og lærerutdanninga på Levanger «alltid» har vært kjent som blant av landets beste (de andre studiestedene og avdelingene i universitetet kjenner jeg ikke så godt). Vi har hatt fornøyde studenter som har lært, utviklet seg og trivdes i vakre omgivelser i den sjarmerende småbyen i Trøndelag.

Så kom strukturreformen i UH-sektoren, med storstilte sammenslåinger og påfølgende universitetsløp for mange tidligere høgskoler. For Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT) ble resultatet tvangsekteskap med Universitetet i Nordland. Motvillig godtok vi ansatte det; mange av oss så ingen alternativer.

Etter at et forslag om samling med NTNU ble skrinlagt uten nærmere utredninger – HiNT passet ikke inn i NTNUs ambisjon om å klatre på internasjonale rankinglister – var det et sterkt politisk press på HiNT for å finne ei løsning med Bodø og Nesna. I dag er fusjonen tre år gammel.

Mange av oss var kritiske til det som nå skjedde i universitets- og høgskolesektoren i Norge, slik jeg også har skrevet om tidligere: https://www.vg.no/nyheter/meninger/i/02On0/professorboenn-til-politikere. Vi opplevde at målet med strukturreformen var uklar, utredningsarbeidet mangelfullt, konsekvensutredningene fraværende og at prosessen skjedde for raskt og på feil måter.

For eksempel ble aldri kongstanken blant en del lærerutdannere på HiNT, Høgskolen i Sør-Trøndelag og NTNU utredet, nemlig et forslag om å etablere et profesjonsuniversitet i Midt-Norge ved å slå sammen lærerutdanningene ved de tre institusjonene. Det ville gitt en faglig sterk og enhetlig institusjon i Midt-Norge med liten geografisk spredning.

Sammenslåinga endret mye. Nærmest med et knips ble spillereglene for HiNT og andre høgskoler forandret. Kravene om formell kompetanse ble innskjerpet, fokuset på forskning ble tøffere, forventningene om internasjonalisering likeså. For den tidligere høgskolen hadde det i mye større grad vært nærhet til praksisfeltet, profesjonsorientering og tett oppfølging av studentene som hadde vært det viktige.

Da fusjonen var vedtatt, skulle omstillinga til universitet skje lynkjapt, i løpet av noen få år. Samtidig skulle vi bli kjent med nye kollegaer og ledere, samordne studieplaner og forskningsinteresser, utveksle erfaringer, bygge fellesskap og skape et sterkt lim.

På samme tid gikk dessuten grunnskolelærerutdanningene fra fire- til femårige løp i Norge. Parallelt med fusjonsprosessen måtte vi altså etablere og bygge opp en master for framtidige studenter. Vi var slitne og stressete, men vi brettet opp ermene og mobiliserte masse krefter. Dette skulle vi greie!

Nettopp av den grunn føles den kritikken vi nå får som urettferdig for oss på innsida. Vi jobber enormt for å få til den omstillinga som er forventet og ønsket av myndighetene. Vi ansatte er positive og engasjerte, legger godviljen til og strekker oss langt for å lykkes. Kritikken som reises må rettes mot andre enn oss.

Kritikken virker dessuten ikke realitetsorientert. Alvorlig talt: ingen kan vel ha trodd at den endringsprosessen vi må igjennom, kan skje i løpet av noen få år. Å ta en doktorgrad tar tre-fire år for en stipendiat som er rask og leverer på normert tid. Å gjennomføre et forskningsprosjekt og publisere artikler og bøker, skjer heller ikke over natta. Det krever grundig arbeid, kildestudier, undersøkelser og skrivearbeid. Det tar årevis å omdanne en høgskolekultur og –praksis til å bli universitetsorientert.

Statsråd Nybø hadde nylig et møte med styret i Nord universitet. Personlig er jeg glad for at statsråden da var tydelig på at det nye universitetet ikke skal splittes opp og deler av det legges inn under Tromsø. Jeg tror også hun har helt rett i at det ikke er en løsning å gå tilbake til den tidligere høgskolestatusen. Det vil ikke gi flere studenter eller kvalifiserte ansatte.

Internt er vi flere som mener at omdanninga til universitet har også ført med seg noe positivt: vi har fått et sterkere forskningsfokus og mer forskningsbasert undervisning, vi har løftet oss faglig, mange ansatte opplever en ny faglig entusiasme over å kunne få forskningstid – og de føler seg overbevist om at det vil gjøre dem til enda bedre undervisere. Den prosessen som er startet er altså på rett vei, den tar bare tid.

Mitt ønske til statsråd Iselin Nybø ar at hun gir oss tid til å fullføre det løpet som vi har begynt. Vi trenger ro til å konsentrere oss om forskning og undervisning, og vi må få tid til å ta oss av studentene på gode måter. Da skal vi greie å levere det som er viktig for Nord universitet: et ha et kompetent og godt kvalifisert personale som leverer relevant forskning og utdanning for sine studenter, for regionen og for fagmiljøer i inn- og utland.

Avgått rektor Bjørn Olsen og styreleder Vigdis Moe Skarstein ved Nord Universitet har ledet institusjonen gjennom en tung periode.

Avgått rektor Bjørn Olsen og styreleder Vigdis Moe Skarstein ved Nord Universitet har ledet institusjonen gjennom en tung periode.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags