Den framvoksende populismen styres i stor grad av mennesker fra de samme eliter som den angriper

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposEliten. De få utvalgte. Slik defineres den gjerne, denne utskjelte del av samfunnet som visstnok skal styre oss alle. Ikke ut fra hva som er godt for oss, men hva som tjener dem.

Og la meg gjøre det klart jo før jo heller; eliter eksisterer og eliter har makt. Problemet oppstår når elitebegrepet utvides til å omfatte så mange at det mister sin mening.

Som når det å bo i by, eller være mot ulvejakt automatisk plasserer deg som del av en elite.

Nå er dette en litt vrangvillig lesing av Trygve Slagsvold Vedums nye angrep på elitene, men bare litt.

Det er også påtakelig at Vedum selv så definitivt er del av en norsk elite. I mye større grad enn stordelen av de som mener vi bør la ulven leve.

Slik Donald Trump - som vant et valg på å skjelle ut elitene - er del av den ypperste, økonomiske eliten i USA. Med milliardformue, privatfly og playboymodeller som elskerinne.

Nå er ikke dette noe nytt. En av hovedgrunnene til det svenske Palmehatet var at Palme kom fra høyborgerskapet, og ble ansett som klasseforræder. Lenin var selv adelsmann, men dømte den russiske adelen til døden.

Og her hjemme kom «folkets mann» Carl I. Hagen inn i politikken som vellykket toppleder for et landsdekkende konsern, og som politiker reiste han rundt og ba velgerne mobbe, ja, nettopp en «politiker».

Det er ikke i seg selv noen overraskelse at medlemmer av elitene leder an i politiske bevegelser, det er en del av det å tilhøre en elite.

Men det peker på et lite anerkjent faktum; også den framvoksende populismen styres av mennesker fra elitene.

Den amerikanske organisasjonen «More in Common» publiserte i høst rapporten «Hidden Tribes». Den er basert på intervjuer med 8.000 amerikanere om deres politiske syn.

Velgerne ble delt inn i åtte grupper/stammer, og forskerne fant et uvanlig sammenfall i bakgrunnen til de to gruppene som sto lengst til høyre og venstre.

Dette er små grupper (6 og 8 prosent av velgerne henholdsvis), men begge består i stor grad av mennesker som er rike, hvite, høyt utdannet og føler en stor grad av personlig sikkerhet.

Funnene fikk blant annet førsteamanuensis David Brooks ved Yale til å konkludere med at populismen primært er en borgerkrig mellom rike, hvite mennesker, mens hoveddelen av befolkningen foretrekker sentrumsløsninger.

Det er å dra tallene alt for langt. Undersøkelsen har klare metodiske svakheter, og det siste presidentvalget tyder ikke akkurat på at flertallet foretrekker sentrum.

Undersøkelsen understreker likevel et viktig poeng: De fremste av populismens «kulturkrigere» er selv del av den eliten de angriper. Selv når man bruker relativt snevre avgrensinger som økonomi, etnisitet og utdannelse.

Utvider man elitebegrepet enda mer, som svært mange populister har en tendens til å gjøre, blir paradokset enda større.

For om eliten ender opp som et tilnærmet flertall av befolkningen, ender elitekritikken opp som lite mer enn et politisk knep for å fiske stemmer.

Det er synd, for det er all grunn til å være skeptisk til den makt elitene utøver. Særlig de med stor økonomisk makt.

Slik sett bør Slagsvold Vedums kritikk tas på alvor, selv om den er for utflytende. Ikke minst av elitene selv.

De gule vestene opprør i Frankrike støttes av et klart flertall i befolkningen, og store befolkningsgrupper føler seg som tapere i de siste tiårenes økonomiske sog sosiale utvikling.

Og veien fra oppgitthet til opprør er kort, om man har de rette lederne. De få utvalgte. Fra elitene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags