Sykepleierstudentene skal dannes og utdannes? Er det mulig i dagens hektiske hverdag?

Ikke bedre å få det :)

Ikke bedre å få det :) Foto:

Av
DEL

KronikkUt(dannelse): Dannelse i en praktisk sammenheng, handler om studentens allmennkunnskaper, ferdigheter og innsikt. Å forstå hva dannelse er, og hva dannelse forutsetter, er imidlertid ikke bare en oppgave for den enkelte, det er også en kulturell utfordring. Vi som jobber med å utdanne sykepleiere kan ikke løse dette for studentene, men vi må legge forholdene til rette for at studentene skal klare å realisere dette på en lærerik måte, både faglig og personlig. Sykepleie er et praktisk utøvende yrket og mye av den kompetansen studentene skal utvikle i løpet av studietiden lærer de ute i praksis. På den måten er praksis en sentral og viktig læringsarena. Mitt spørsmål er, gis det mulighet til dette i en travel praksishverdag? Er det tid og rom for å la studentene stoppe opp og reflektere over hendelser?

En sykepleiers hverdag: Jeg tenker ofte på sykepleierne som jobber ute i en hektisk avdeling der de har mange arbeidsoppgaver som de skal gjennomføre i løpet av en arbeidsdag. De skal sørge for at pasientene får den pleie og behandling de har krav på. Sykepleieren skal ha previsitt og visitt med legene for å gjennomgå alle behov som pasientene trenger hjelp til. Sykepleieren skal sørge for at det blir planlagt utreise til pasientene og at de som overtar pasientene skal få den informasjon som de har behov for. Sykepleieren skal samhandle med sine kollega der de legger planer for at de ulike oppgaver blir ivaretatt. Jeg kunne ha ramset opp utallige oppgaver en sykepleier skal ivareta i løpet av en vakt. I tillegg til de oppgavene som sykepleieren har i løpet av sin arbeidsdag, så skal de også ha ansvar for å veilede og ivareta studentene.

I Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialutdanninger går det tydelig fram hvilke krav som stilles, både til den enkelte praksisveileder og arbeidsplassen som skal tilby praksisplasser: «Ved utvelging av praksistilbydere skal utdanningsinstitusjonene forsikre seg om at det tilbys relevante læresituasjoner, kunnskapsbaserte tjenester og kompetente veiledere. Utdanningsinstitusjonen har ansvar for å følge opp studentene hos praksistilbyder, skal være oppdatert i praksistilbyders problemstillinger og bistå i pedagogiske spørsmål inkludert planlegging av læringsaktiviteter, veiledningsmetodikk, vurdering av skikkethet og evaluering. Praksistilbyderen har ansvar for den daglige veiledningen og oppfølgingen av studentene. Praksisveileder skal ha relevant faglig kunnskap og bør som hovedregel ha formell veiledningskompetanse.»

Det er et utrolig stort ansvar og et ærefullt oppdrag som skal nås med tanke på at studentene skal bli dyktige sykepleiere. Dette er et ansvar praksisplassene og de mange sykepleierne gjør, studentene skal lære å se sammenhengen i faget. Studentene trenger de dyktige læremestre som kan hjelpe dem å se helheten. Sykepleierne hjelper studentene til å dannes inn i utdanningen. Vi ønsker å ha en god (ut)danning, ikke bare en utdanning som effektivt sørger for at studentene når læringsutbyttene, men en utdanning som stiller krav til dem.

Praksis skal være en plass å lære, ikke bare en plass å være: Studentene skal læres i å utføre ulike typer oppgaver, som legemiddelhåndtering, sårstell, mobilisering, ernæring, kommunikasjon og observasjoner osv. Sykepleierne jobber tett sammen med studentene som får opplæring i de ulike oppgaver og systemer som de skal lære å håndtere. Sykepleierne må kvalitetssikre alt studentene gjør av oppgaver, alt skal være korrekt. Dette tar TID og sykepleieren kunne gjort dette mye raskere og brukt MYE mindre tid hvis de ikke hadde studenter å veilede.
Studentene er prisgitte den sykepleieren de skal jobbe sammen med. De henger i stroppen og løper sammen med sykepleieren gjennom arbeidsdagen. De får med seg mange oppgaver, men skjønner studentene hva og hvorfor de gjør de ulike oppgavene? Studentene er under (ut)danning og trenger tid for å skjønne. Sykepleieren skjønner nok at studentene tar innover seg mange opplevelser og at det er mye som skal fordøyes, men sykepleieren har av og til ikke tid å stoppe opp. Her bør studentene stoppe opp. Det blir for mange inntrykk og faglige oppgaver som skal tas inn og forstås. Hvis de ikke stopper opp, blir alt sammen bare kaos og forvirring.

Helsevesenet bruker samme sjanger som industrien; effektivisering og produktivitet. Mye teknologi og parameter kommer inn som et (forstyrrende) element i vår (ut)dannelse. Teknologien er et viktig hjelpemiddel i arbeidsdagen til sykepleierne. Ser studentene det som er å se, eller er faren at de blir for opptatte av tallverdier som kommer fram på dataskjermer. Tekniske hjelpemidler betjenes på strak arm. Studentene er flinke på all «knottologi», de trykker og er uredde for å gjøre noen feil. De surfer seg gjennom tallverdier og parameter, men har de evne til å stoppe opp og skjønne hva som ligger bak tallene? Hva med det kliniske blikk, er det med på studentenes ferd gjennom en travel praksisdag? Studentene kan fort bli fanget i travelhet og effektiviseringen, noe som kan føre til at de glemmer å stoppe opp. Min bekymring er at refleksjon over handlinger og holdninger blir glemt i all travelhet. Anders Lindseth skriver om dannelse og mener at effektivisering og strømlinjeforming av utdanningen, er en trussel mot den nødvendige tid til fordypelse og refleksjon som dannelsen forutsetter.
Spesielt innenfor profesjonsutdanninger kan det mange ganger virke som om det satses på prosedyrer, retningslinjer, metoder og regler som det (eneste?) viktige.

Stoppe opp og reflektere: Sykepleierne tilrettelegger og er opptatt av at sykepleierstudentene skal (ut)dannes til å bli kunnskapsrike sykepleiere, på tross av hektiske og til tider mye stress i hverdagen. Studentene må ofte stå på egne bein, men læremestrene er gode støttehjul på deres ferd. Studentene lærer ikke automatisk av det de erfarer. Erfaringen må bearbeides, da læres og forstås den. Det er derfor viktig at studentene stopper opp, tenker igjennom og sette ord på og bearbeide egne følelser og opplevelser. All kunnskap og inntrykk må fordøyes, slik at den forstås.
Ifølge forskrift til rammeplanen, så har utdanningsinstitusjonene ansvar for å følge opp studentene. Det trengs sykepleiere i framtiden, så derfor er dette en insistering til både sykepleierne og organisasjonen. Legg forholdene til rette og ta oppgaven på alvor. Se på studentene som en investering og framtidige kolleger.

Og ikke minst, verdsett sykepleierne som påtar seg det ansvar å være læremestre for studentene, og gi dem den ekstra TID som er nødvendig!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags