At det kommer færre innvandrere har gjort det mulig å få til en mye bedre balanse mellom innvandring og integrering.

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland.

Stein Sneve er journalist og kommentator i Avisa Nordland. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

AproposDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Ikke siden 1997 har det kommet færre asylsøkere til Norge enn nå.

I løpet av et drøyt et år er situasjonen langs våre grenser snudd på hodet, og stadig flere mottaksplasser avvikles. Den forsterkede grensekontrollen har gitt oss muligheter til å flytte den politiske oppmerksomhet fra innvandring til integrering.

Det er et helt nødvendig skifte, for uten en vellykket integrering av de som allerede er kommet, hjelper det lite å stoppe nye ankomster. Da får vi uansett en permanent underklasse som undergraver velferdsstaten.

Skal denne integreringen lykkes er det liten tvil om at nøkkelen ligger i arbeidslivet. Ikke bare der, men kommer ikke innvandrerne seg inn i arbeidslivet utestenges de også fra mange andre integreringsarenaer.

Vi er dessuten avhengige av at et flertall av dem bidrar gjennom arbeid og skatteinngang, om vi skal kunne finansiere framtidas velferdsstat.

I økende grad er hovedkravet for å komme inn i arbeidslivet utdanning. Det gjelder såvel nordmenn som innvandrere.

Da støter vi på et stort problem; vi vet svært lite om innvandrernes utdanningsnivå.

Intet registreres før de kommer inn i «systemet», mange ganger ikke før de skal bosettes i en kommune. De gjør det vanskelig å planlegge for dem.

Dette er en åpenbar svakhet ved måten vi tar imot asylsøkere og andre som ikke er arbeidsinnvandrere på. Og denne kartleggingen mangler ikke bare på statistisk nivå, den er gjerne også mangelfull når det gjelder enkeltindivider.

Som AN skrev mandag er det blant flyktningene i Nordland mange med høyere utdanning, men det finnes enda flere med lav eller ingen utdanning.

De tall man faktisk har, antyder at det kan dreie seg om så mange som halvparten, mens rundt en tredjedel har utdanning fra universitet eller høgskole.

Det betyr at ulike innvandrerere trenger ulik behandling for å klare en best mulig integrering. For at de skal få det, må deres utdanningsnivå raskest mulig avklares.

Deretter kan man sette inn den ekstra skoleringen som må til for å få dem inn i norsk arbeidsliv. For noen vil det da dreie seg om korte og spisse kurs, kanskje primært med fokus på språk.

For andre vil det måtte dreie seg om en lengre utdanning, med start på et relativ lavt nivå.

Denne type skreddersydde utdanningsløp bør alle innvandrere kunne tilbys. Det betyr ikke at alle automatisk vil få seg arbeid, men det legger det beste grunnlaget de kan få.

De som mener dette blir for dyrt for Norge, bør vurdere alternativet: At en stor gruppe mennesker blir permanent avhengig av statlige overføringer, eller blir til en lavtlønnet underklasse som underbyr lønnsinvået ellers i norsk arbeidsliv.

For de som tror dette heller kan løses ved å stenge grensene; husk at vi her snakker om mennesker som alt er kommet hit.

At vi i stor grad faktisk stengte grensene etter asylsammenbruddet høsten 2015 har dessuten frigjort midler som kan brukes på dette, i stedet for å betale stadig mer for stadig dyrere asylmottak.

Det har skapt muligheten for å få til en mye bedre balanse mellom innvandring og integrering enn vi hadde da debatten raste som verst høsten 2015.

Det bør alle se seg tjent med, enten man gjerne ser at vi tar imot flere flyktninger, eller mener vi har tatt imot nok som det er.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken