Det er mange misforståelser om samisk tilstedeværelse, om samiske språk, om begrepsbruk og om relasjoner mellom samer og bumenn. Noen av disse misforståelsene kan opprettholde langvarige fordommer og videreføre unødvendig strid. Med mer kunnskap og gjensidig forståelse kunne man jobbet bedre sammen for å bygge et mer inkluderende lokalsamfunn for alle.

Om samiske språk og begrepsbruk

Lingvister gjenkjenner ti forskjellige levende samiske språk i dag. Disse utgjør tre hovedgrupper basert på geografisk, historisk og språklig tilhørighet - sør, øst og nord/vest. Disse tre gruppene er videre delt inn i språk, hoveddialekter og sub-dialekter. I internasjonal sammenheng er alle de samiske språkene karakterisert som truede, alvorlig truede eller nesten utdødde språk i dag. De samiske språkene som er i bruk i Norge i dag er i hovedsak sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk - med pitesamisk og skoltesamisk i en vitaliseringsfase.

På slutten av 1800-tallet trodde flere forskere at minoritetenes kultur og språk i Norge var i ferd med å dø ut. Lingvist og etnograf Just Qvigstad så det som sin hovedoppgave å samle inn materiale om det samiske mens det ennå var tid (Midtbøe 1973, Hansen 1991). Qvigstad laget en oversikt over den sjøsamiske befolkningen der han prøvde å tallfeste og dokumentere sjøsamisk bosetting ut fra flere kildekategorier. Ut fra dette materialet hadde Tysfjord den høyeste andelen av den sjøsamiske befolkningen i Nordland fylke, men også Sørfold, Hamarøy og Ofoten-området hadde et betydelig antall (Qvigstad 1929).

Qvigstad ønsket også å undersøke den sjøsamiske dialekten i Tysfjord, som han mente var i oppløsning allerede midt på 1800-tallet (Qvigstad og Sandberg 1888, https://saamilinguistics.files.wordpress.com/2016/05/qvigstadsandberg1888.pdf).

Han grupperte samiske språk i Norge i to hovedgrupper - sørlige og nordlige. Han beskrev dialektene mellom Tysfjord og Troms som overgangsvarianter som hadde grammatiske likheter med både sørlige og nordlige samiske språk. Han beskrev også samiske varianter i Nordland ut ifra likheter med tilsvarende varianter og regioner i Sverige. «Jukkasjärvi»-dialekten ble brukt fra Troms til Tysfjord, «Gällivare»-dialekten ble brukt i sørlig Ofoten og «Jokkmokk»-dialekten ble brukt i Tysfjord og Hamarøy. For å ha et mer dekkende begrep kalles denne overgangsdialekten i Norge i dag for «markasamisk» i stedet for «Jukkasjärvi»-samisk. «Gällivare»- og «Jokkmokk»-dialektene kalles «lulesamisk».

Som kjent, har det alltid vært en øst-vest kontakt mellom samer på begge siden av grensen mellom Norge og Sverige. Dette kan man tydelig se i samiske dialekter på tvers av riksgrensen. Hvem som først fikk tillatelse til å kjøpe eiendom eller hvem som «først» ble fastboende i området, forteller ingen ting om hvem som har brukt området gjennom tid. Det forteller heller ingen ting om hvilke samiske varianter i Tysfjord området som er «ekte norske» eller hvilke er «innvandrede» dialekter. Mange samer i Tysfjord har aner både fra det germanske og det samiske. I tillegg har mange som anser seg som lulesamer i dag også sjøsamiske og/eller «markasamiske» røtter.

Dette er én grunn til hvorfor dagens Tysfjord-lulesamisk har flere ord og uttrykk som er ukjent for dialektene på svensk side. Dagens Tysfjord samisk har bevart deler av den nå utdødde finnagiella, eller den sjøsamiske/markasamiske dialekten som noen kaller den i dag. I denne konteksten må man huske at begrepet «lulesame» er et forholdsvis nytt begrep som ble lansert på 1970-tallet av språkvitenskapelige grunner. «Divte-samisk» var også den gang et alternativ begrep til «lule-samisk» på norsk side - for å markere både fellestrekk med sjøsamisk/markasamisk i Tysfjordmen også ulikheter med samisk i Jokkmokk og Gällivare i Sverige.

Oppsummert, er det slik at Tysfjords finnagiella på 1800-tallet var en overgangsdialekt fra, det vi i dag kaller, nordsamisk til lulesamisk, og finnagiella var veldig lik Jukkasjärvi-dialekten i Sverige. Qvigstad skrev at den sjøsamiske befolkningen, inkludert deres språk, var nesten utdødd i Tysfjord allerede i 1888. Selv om det sjøsamiske språket er borte nå, vet vi at sjøsamene er her ennå - både som bumenn og som lulesamer.

Om ordene luokta - luovta - lauta

Det viser seg at det har vært misforståelser rundt ordene luokta, luovta og lauta. For eksempel, i Lokalavisa Nord-Salten 25. mai, skriver Svein R. Sommerset i et innlegg, «Vedtaket om grensesetting i Tysfjord er ugyldig»at luokta er et lulesamisk ord og lauta er et finnagiella ord. Dette er ikke riktig.

Som allerede nevnt hadde Tysfjord fire samiske varianter historisk sett: den utdødde sjøsamiske, en Tysfjord/nordlige Ofoten/Jukkasjärvivariant, en Tysfjord/Hamarøy/Jokkmokkvariant og enTysfjord/sørlige Ofoten/Gällivarevariant. Alle disse variantene har et ord som betyr vik, luokta (med k), og denne formen brukes når ordet er nevnt eller er subjekt i en setning. Alle disse har også et ord som betyr vik, luovta (med v), og denne formen brukes i noen andre kontekster. Ingen av disse språkene har/hadde et ord som betyr vik og med formen «lauta».

Det kan være at noen i Tysfjord har vokst opp med ordet lauta og har trodd det var finnagiella. Men som Qvigstad dokumenterte, finnagiella/nordlige Ofoten/Jukkasjärvi-samiskbrukte både luokta og luovta. I følge etymologiske kilder i Algu-databasen i Finland (http://kaino.kotus.fi/algu/), har alle samiske varianter fra sørsamisk i Norge og Sverige til kildinsamisk i Russland et ord som tilsvarer finnagiella/markasamisk eller lulesamisk luokta og som har enten en «k», «kj» eller «h» lyd i midten. I tillegg har ingen samiske språk «a» i den første stavelsen i dette ordet. Lauta er en fornorsket versjon av luovta, og det er lett å forstå hvordan dette ble til. Norsk har ingen «uo»-diftong og samisk «v» i luovta er en halvvokal som kan høres ut som «u». Siden den eneste norske diftongen som slutter på «u» er «au», ble samisk «uov» lånt og assimilert til norsk som «au» i dette ordet.

Lulesamisk bruker både luokta og luovta, og ikke bare luokta som noen påstår. Luovta er forøvrig den mest brukte formen.

Oppsummering og utfordringer

Vi vet at Tysfjord har vært et samisk område langt tilbake i tid. Vi vet også at det har vært tre samiske språk som har vært mest tilstede her - de kalles sjøsamisk, markasamisk og lulesamisk i dag. Alle tre er en viktig del av vår felles historie og arv.     

Mange samer langs kysten ble utsatt for en mye sterkere assimilering - utført av staten og kirken - enn samer lengre inn i fjordene. Sjøsamene langs kysten hadde en levemåte som var mer lik sine germanske naboer, og etterhvert mistet mange samiske familier sitt språk og mesteparten av sin samiske kultur. Mange klarte å bevare sin samiske identitet ved å bli en del av det lulesamiske samfunnet - særlig de som giftet seg med lulesamer.    

Dessverre har samfunnet utviklet seg slik at det sjøsamiske i vårt område har blitt usynlig. Men dette er ikke lulesamenes feil. Det er bare det at lulesamene har klart å bevare sitt språk, sin kultur, sine tradisjoner og sin samiske identitet - til tross press fra storsamfunnet. Vi sier «dessverre» fordi det hadde mest sannsynlig vært mye bedre for alle samer i området om det var andre samiske språk, tradisjoner, osv. (f.eks. sjøsamisk) som var mer tilstede og synlige.     

Men, det er ikke for seint. Det er flere områder i Norge der folk med samiske aner har begynt å ta tilbake sitt språk, sin kulturer, osv. I Norge er vitaliseringsarbeidet kanskje mest synlig i det pitesamiske området, det skoltesamiske området og i andre sjøsamiske områder - f.eks. i Kåfjord og Vesterålen.            

Vi utfordrer etterkommere av andre samiske grupper i Tysfjord til å samarbeide med lulesamer og/eller andre samiske grupper for å lære om og å løfte fram deres tilstedeværelse, historie, stedsnavn, språk, osv.  Ingen tjener med å ha en «konkurranse» eller en kamp om hvem som var her «først». Det er på tide å begynne å tenke nytt, kvitte seg med gamle negative holdninger og fordommer, og heller støtte hverandre og bygge et inkluderende lokalsamfunn for alle.    

Vi utfordrer engasjerte personer til å bli bedre kjente med det samiske og mer aktive i synliggjøring og utvikling av det samiske i Narvik/Áhkánjárga, Ballangen/Bálák, Divtasvuodna/Tysfjord og Hamarøy/Hábmer.    

Vi utfordrer også Árran, Várdobáiki, Duoddara Ráffe og andre relevante institusjoner til å samarbeide om konkrete tiltak for å skape en bedre forståelse og et bedre forhold blant samer og mellom samer og ikke-samer/bumenn i vårt lille men mangfoldige fellesområde.