KOMMUNEREFORM, INTENSJONER OG STORMANNSGALSKAP

Kjerringøy var tidligere egen kommune, nå en utkant i Bodø. Byfolk som ønsket ytterligere ekspansjon vet ikke nødvendigvis sitt eget beste. Et regionssenter er avhengig av livskraftige omland som igjen krever levende lokaldemokrati

Kjerringøy var tidligere egen kommune, nå en utkant i Bodø. Byfolk som ønsket ytterligere ekspansjon vet ikke nødvendigvis sitt eget beste. Et regionssenter er avhengig av livskraftige omland som igjen krever levende lokaldemokrati Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

LeserbrevVeien til helvete er brolagt med gode forsetter, sies det. Kombinert med en misforstått og kunnskapsløs forestilling om samfunnsutvikling kan det gamle munnhellet fort få ny aktualitet når en for distriktene dødelig cocktail lanseres som tidens løsen. Forsett er synonymt med intensjon. La oss først se på den delen av problematikken:

Landet rundt skrives intensjonsavtaler om sammenslåing av kommuner, alt fra parvis til bortimot dusinet i samme pakkeløsning. Mange spiller på flere hester samtidig. Prosessene drives fram av regjeringas skremsler om endring av inntektssystemet, mas via fylkesmennene og det strategisk viktige hastverkselementet. Uten plass på Sanners lyntog med siste avgang 1/7, blir det sveltihel. At disse truslene er i ferd med å bli avslørt som tomme, forhindrer ikke at forvirring, tvil og frykt har ført kommunene ut i en vill jakt på partnere. Mange som i utgangspunktet foretrekker fortsatt frihet, er forledet til å tro at det ikke lenger er mulig. Det er som om ihuga ungkarer har blitt overbevist om at en med en slik status ikke lenger får mat selv om husholdningsbudsjett og kokkeferdigheter er på stell.

Disse avtalene er påfallende like fra region til region. I vrimmelen av floskler og tomme slagord serveres solskinnshistorier som skal overbevise oss at det vil være lys i alle stuer, skole og barnehage i hver ei grend, eldreomsorg mer desentralisert enn noensinne og fortsatt yrende liv og aktivitet i alle gamle herredshus.

Da avtalen mellom Vestre Toten, Østre Toten og Gjøvik ble lagt fram syntes landkommunenes største triumf å være at navnevalget ble Toten. Her er det nødvendig å minne om hva som hendte i Vestfold da Borre tok veien inn i Horten i 1988. Pillen ble sukret for førstnevnte ved at de fikk beholde navnet, men det varte ikke lenge før byfolket begynte å røre på seg og forlangte folkeavstemning. Når man vet hvor kjøttvekta lå, er det neppe overraskende å lese kommuneskiltet i dag. Dette er selvfølgelig bare en symbolsak, men viser tydelig at disse intensjonsavtalene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Garantien går ut så fort et nytt kommunestyre er på plass og før nye makthavere er varm i trøya. Hva blir vel ikke salderingsposter for blårussen i et administrasjonssenter med enda flere oppgaver og derav følgende pressproblemer og utfordringer? Om distriktene er hardt presset fra før, vil de likevel ligge langt bedre an som mindre og selvstendige enheter enn som stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune.

Utover disse rene eventyrfortellinger lanseres teorier om samfunnsutvikling uten paralleller fra virkeligheten. Det hevdes at sammenslått skal man bli så sterk og få en stemme som høres inn til sentralmakta. Er det virkelig slik når det skal kjempes for å bedre veinettet, sørge for ordentlige fly- og båtruter eller andre fellesinteresser? Slår ikke flere never fra et helt knippe ordførere, gjerne fra forskjellige partier, mye hardere i bordet enn det en enslig spirrevipp fra byen kan gjøre? Dessuten trenger vel et vidstrakt distrikt også sine ombudsmenn for steds- og næringsutvikling, samferdselstiltak og andre viktige samfunnsspørsmål.

Om en sunn skepsis stort sett er tilstede der både eget kommunenavn og -senter står for fall, råder mer enn et snev av stormannsgalskap på steder som tar mål av seg til å bli enda mer av en verdens navle. De skal jo bli så store og mektige, må vite, og Gud forby at de taper kampen mot andre! Derfor ser vi også over det ganske land en bisarr kamp om å tilegne seg flest mulig av sine mindre naboer. I så måte satte vel Bodøs forrige ordfører rekord med sin drøm om å få styre over en "by" mer folkerik enn erkerivalen Tromsø. Det krevde anneksjon av alt fra Skomvær fyr til svenskegrensen, fra Ofoten til Polarsirkelen. Om en politiker totalt uten magemål hadde fått viljen sin, hadde arealet blitt 13.500 km2, salt sjø i form av store havstykker og dype fjorder som splitter landskapet, ikke medregnet. Om denslags glupskhet vant fram, ville Norge sitte igjen med 24 kommuner.

Byer og regionsentra er avhengig av livskraftige omland som igjen krever levende lokaldemokrati. I Sverige er utviklingstrekkene pga. det motsatte tydelige og skremmende nok. Etter sammenslåing oppnår nok de felles, det som lett kan oppfattes som styrkede, administrasjonssteder en viss vekst, men på bekostning av eks-kommunene. Denne svekkelsen fører i neste omgang til at det ikke er så mye å være sentrum for lenger, og nedgang rammer også der. Undertegnede er fra Trysil. Naboen heter Malung-Sælens kommun og består også av tidligere Lima og Transtrand. Malung som for oss var et velutviklet sted ved besøk for 40 år siden, ligner nå mer en spøkelsesby. Slike eksempler er det flust av i et land der det virker som om Svartedauen har gått over "gläsbygden".

Om turen østover blir for traurig, dra heller til det ikke lenger så yndige Danmark! Reformen i 2007 har bare ført til at byråkratiet og de største byene har vokst. Vår kommunalminister framhevet nylig Tromsø som et stjerneeksempel på blomstring og vekst etter ekspansjonen i 1964. Det gjelder imidlertid bare byen og da som følge av å være landsdelshovedstad, ikke for de innlemmede naboene som har opplevd stupende folketall, nedleggelser av samfunnsinstitusjoner og næringsliv med brukket rygg. Nedgangen i politisk engasjement og innflytelse har gått så langt at ytterdistriktene i dag står uten representasjon i bystyret.

Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole og et gamlehjem, mens mange ekskommuner er fri for det og mere til. Kommunegrenser sikrer ikke bare lokal sjølråderett, men står som et siste bolverk mot sentralisering. Enten man er fra Ørnes, Inndyr eller Bodø, Straumen, Rognan eller Fauske, kan det være nyttig med et dypdykk i eksempler både her hjemmefra og fra våre naboland for å forstå eget beste. Det ville være for galt om mulig velmente intensjoner og feil oppskrift på vekst og velstand skulle føre oss dit ordtaket fra innledningen forespeiler.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags