«En god leder tar litt mer enn sin del av skylden, og litt mindre enn sin del av æren», mente den amerikanske magasinutgiveren Arnold Henry Glasow (1905-1998). Det er det flere sykehusledere som bør legge seg på minnet. Vi har sett dem flere ganger nå: Sykehusdirektørene som står på tv og bedyrer at de aldri har visst at det jukses med ventelistene. Særlig.

Juks med ventelistene ved norske sykehus ser ut til å være ganske vanlig. Riksrevisjonen slo alarm allerede i 2012. Kortversjonen: Frister skal holdes, pasienter kalles inn og får hilse på legen. Da er fristen holdt.

Men så skjer det ofte ingenting. Istedenfor å bli satt i behandlingskø, blir pasienter med mindre alvorlige sykdommer satt i kø for utredning. Der står de godt, sett fra sykehusets side. Og der står de lenge. Samtidig kan sykehus vise til at hos dem, der er det ikke kø.  

Og når det likevel avsløres at det er kommet ordre fra sjefssjiktet, kanskje helt på toppen, om hvilke lister pasientene skal føres på, for å pynte på bildet, så står toppsjefen der og bedyrer at han visste ingenting, og nå skal saken undersøkes, og sånn skal det ikke være.

Men sånn er det altså. Og det vet etter hvert de fleste av oss. Mediene har avslørt flere saker, nylig var det TV 2, der en overlege ved Oslo universitetssykehus varslet om triksing med ventelistene. Direktøren visste ingenting, bedyrer han. Virkelig?

Det er noe utrolig deprimerende – og provoserende – med overbetalte ledere som skyver ansvaret fra seg og nedover i systemet. Det en toppleders forbannede plikt å kjenne til hva bedriften eller sykehuset driver med. Det er det vedkommende får godt betalt for.

Og det er ikke bare innenfor sykehussektoren at direktøren toer sine hender. Næringslivet er enda verre, om mulig. «Jeg vet ingenting»- sjefene er vi blitt godt kjent med. De har stått fram på rekke og rad. For ikke lenge siden var det DNBs toppsjef som ikke visste at banken hadde hjulpet nordmenn med å etablere seg i skatteparadis.

Det er i det hele tatt et helt kobbel av toppsjefer, også i statseide bedrifter, som «ikke visste». Vi kan nevne i fleng, etter hvert som bedriftene har vært involvert i skandaler: Telenor, Statoil, Kongsberg-gruppen, Hydro og Yara. Det er selvfølgelig en mikroskopis sjanse for at toppsjefen faktisk ikke visste. Men da har vedkommende ikke gjort jobben sin; det er tross alt ikke ubetydelige detaljer som innkjøp av binders vi snakker om. Så hvorfor får de ikke sparken?

Det må være noe som går: smittsomt, kollektivt hukommelsestap. En sykdom vanlige folk sjelden kan skylde på. Finns det noe pinligere enn når en toppleder unnskylder seg og skyver ansvaret nedover og over på andre, mens han selv står der avkledd, med buksa nede.

Det er sjelden noe pent syn.