Sprintlangrenn – mellom langrenn og skicross

Langrennseliten ble møtt av dumper i løypen første nyttårsdag. Er sprintlangrenn i ferd med å bli skicross?

Langrennseliten ble møtt av dumper i løypen første nyttårsdag. Er sprintlangrenn i ferd med å bli skicross? Foto:

Av
DEL

LeserbrevÅrets første dag introduserte et til dels nytt konsept i sprintlangrenn med både kuler, hopp, en vegg, krappe svinger og et alternativt veivalg i en unormalt fartsfylt løype.

Det Internasjonale Skiforbundet (FIS) har lenge vurdert å trekke inn elementer av skicross i sprintøvelsene, antagelig for å gjøre langrennssporten mer attraktiv for ungdomsgenerasjonen. Dette har ikke blitt tatt særlig godt imot av utøverne. Caspersen Falla ble for eksempel sitert på at dersom det innføres hopp i sprintlangrenn så «kan vi like gjerne kle oss ut også».

1. januar ble FIS’ ideer for sprintlangrenn testet ut, under Tour de Skis fristilssprint i Val Mustair. Det var ikke til å komme unna en del kritiske røster i forkant av rennet: «Dette er jo skicross», sa Russlands trener Markus Cramer. TV 2-ekspert Petter Soleng Skinstad var også skeptisk: «Det er bare tull å gjøre langrenn til noe det ikke er. Det finnes allerede øvelser som alpint og skicross. Det er ikke vits at FIS skal blande idretter».

Selv sitter jeg igjen med et overordnet inntrykk av at den noe uvante løypen i liten grad endret tilskueropplevelsen ved på noen avgjørende måte å gjøre det hele mer severdig, ei heller tror jeg at det endret spesielt på utfallet av konkurransen. Skicross-elementene var av en slik art at det bidro til få endringer av betydning.

Det som fanget journalistenes oppmerksomhet mest i forkant av rennet, var kulene i løypen før siste sving ved oppløpet. I tillegg var det visstnok lagt inn et hopp. Kulene bidro til økt fart og et par fall som nok ellers ikke ville ha skjedd, men hadde liten betydning utover det. Kulene må i dette rennets tilfelle sies å være av nokså beskjeden karakter, noe som nok er naturlig i en utprøvingsfase. Ikke var kulene spesielt spisse heller og det var betydelig større avstand mellom dem enn det vi er vant til fra skicross. Når det gjelder det annonserte hoppet så var det ikke mye til hopp å snakke om. I de fleste tilfellene lettet skiene knapt fra snøen og løperne hadde dessuten lav fart.

Noe som har fått mindre oppmerksomhet var at det i løypen også var lagt inn et veivalg hvor løperne kunne velge den korteste veien mot mål over kulene, eller en alternativ vei uten dumper, men som gav yttersving inn mot oppløpet. På denne måten brakte også rennet med seg en taktisk dimensjon som vi ikke har sett tidligere. Den alternative ruten utenom dumpene ble imidlertid ikke benyttet, så det er mulig at arrangøren bommet litt med hensyn til dette. Det vanlige har vært taktikkeri rundt sporvalg, men her var det altså snakk om noe annet, nemlig to ulike veier til mål. Kanskje er dette også en side av fremtidens sprintlangrenn som vil kunne gjøre det hele mer uforutsigbart og underholdende. 

Siden løypens utforming innbød til mer fart enn normalt, og spilte vel så mye på tekniske ferdigheter som på kapasitet, favoriserte den teknikere (for eksempel Klæbo og Pellegrino), mens den nok ikke var de mer tradisjonelle «sliternes» favoritt (i disfavør av for eksempel Sundby og Krüger).

En annen dimensjon ved utviklingen er hvorvidt større fart og mer utfordrende traseer utsetter utøverne for fare. Iversen, som for øvrig var en av de som behersket løypen best, uttalte følgende: «Det er rett og slett en dritkul løype. Den inneholder en vegg og skikkelig vanskelige svinger. De som mener kulene er skumle, har ikke stått mye på ski».

Mine betraktninger kan sammenfattes omtrent slik: Sprintkonkurransen i Val Mustair representerer en dreining for sprintlangrennet i retning av skicross, men foreløpig beholder det sin egenart. Sprintlangrenn er altså, enn så lenge, fortsatt mest langrenn og sprintdistansen er et godt stykke unna å bli skicross, men den beveger seg utvilsomt i den retning. Blir imidlertid hoppene større og kulene mer spektakulære, kan det komme til å endre utstyret og sprintlangrenn vil da fjerne seg mer fra tradisjonelle langrennsdisipliner på flere måter.

Elementer av skicross i sprintlangrenn er antagelig kommet for å bli. Det interessante i neste omgang blir da i hvilken grad dette kommer til å prege distansen, og om det også blir innført lignende elementer på mer tradisjonelle langrennsdistanser. Skal skicross-elementene prege langrennssporten så må det imidlertid mer drastiske endringer til enn det som ble testet ut første nyttårsdag.

Hvorvidt en dreining av sprintlangrenn mot skicross innebærer et problem for langrennssporten eller snarere kan bidra til dens renessanse hva gjelder den sårt behøvde interessen i mellom-Europa, er en annen sak.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags