Norges idrettsforbund har i løpet av de siste 10 årene økt sin medlemsmasse fra 1, 6 til ca. 2,1 millioner. Den største økningen har kommet innen barneidretten. Selv om at barneidrettsreglene har eksistert bortimot 25 år er begynneralderen for både trening og konkurranse synkende. Til tross for dette er aktivitetsnivået i den norske befolkningen lavt, sosialt skjevfordelt og synkende.

Litt avhengig av hvilken undersøkelse man refererer til så viser det seg at andelen av 13–19 åringer som trener i idrettslag ligger på en plass mellom 25 og 30 %. Nesten 85 % av alle barna har vært medlem av et idrettslag i løpet av barneskoletiden. Det vil med andre ord si at 2/3 har sluttet.

Lokalt har vi eksempler på gode fotballag fra både Grand og Glimt som har prestert godt på aldersbestemt nivå både lokalt, nasjonalt og internasjonalt i 14–16 årsalderen, ser vi på de samme ungdommene når de er 18- 19 år har så godt som alle sluttet. Dette formidable frafallet blir ofte forklart med at ungdommen flytter, får andre interesser og mister motivasjonen for å delta.

Jeg vil her se litt på det siste argumentet manglende motivasjon. Ofte refereres det til motivasjon som en konstant tilstand, som er vanskelig å gjøre noe med. Realiteten er at motivasjon varierer hos de aller fleste fra dag til dag og til og med fra time til time. Mye forskning er gjort på området og en av de mest anerkjente teoriene viser til at motivasjon ofte kan forklares ut ifra tre ting; mestringsopplevelse/det av vi lykkes med noe, selvbestemmelse og sosial tilhørighet.

Desto mer vi opplever av disse tre faktorene jo sterkere er motivasjonen. Spørsmålet blir derfor i hvor stor grad klarer idretten å gi ungdommene gode mestringsopplevelser, la dem være med å ta avgjørelser som gjelder trening og konkurranser, og ikke minst gi ungdommen sosial tilhørighet?

Mestringsopplevelser handler her om mestring i forhold til egne mål og ambisjoner. Idrettens største problem er at mestring i for stor grad er det samme som å vinne. For å vinne setter vi sammen lag slik at de med ambisjoner om dette havner på samme lag. Vi differensierer ved å gi de beste flest treningstimer, de beste timene og de beste trenerne.

Noe som igjen fører til at avstanden mellom de beste og de andre bare øker. Dette er det motsatte av hva vi gjør i skolen. Har vi en eleven som ikke får det til vil han få ekstra ressurser, de beste lærerne og flere timer slik at avstanden til de beste ikke skal bli for stor og motivasjonen reduseres. Hvorfor gjør vi ikke dette i idretten?

Neste punkt er selvbestemmelse. Dette handler mye om valg av løsninger i konkurranser, hvilke ambisjoner og mål vi har, og hva vi ønsker å fokusere på. I idretten er ofte dette definert av enten klubb, trener eller foreldre. Ei gruppe svenske forskere spurte trenere innen barneidretten med utgangspunkt i «FNs konvensjon om barns rettigheter» om hvilke rettigheter barn har i idretten.

Svarene var svært få rettigheter, men mange forpliktelser. Her har idretten ei stor utfordring med å la ungdommen få ta del i beslutninger som tas i forhold til treningsinnhold, treningsmengde, målsetting og kanskje også laguttak.

Den siste faktoren som påvirker motivasjon er sosial tilhørighet. Det å være sammen med venner er viktig for barn, men også ungdom. I hvor stor grad styrer dette idrettens organisering? Innen idretten setter vi sammen lag ut ifra ferdigheter og ikke i forhold til hvem man ønsker å være sammen med.

Dette reduserer ungdommenes tilhørighet og dermed også motivasjon. Vi splitter venner uten at vi spør ungdommen om det er greit. Vi burde med utgangspunkt i teorien i mye større grad ta hensyn til hvem ungdommen ønsker å være på lag med, og i mindre grad splitte lag for å gi noen av de beste et såkalt bedre tilbud. Det er mange eksempler på at både de antatt beste og de dårligste slutter fordi de ikke trives sosialt.

Til slutt blir kanskje det mest sentrale spørsmålet om idrettens egentlige mål. Hvorfor driver vi med barne- og ungdomsidrett? Hvorfor bruker det offentlige årlig milliardbeløp på idretten? Svaret finner vi kanskje i stortingsmelding nr. 26 «En av hovedbegrunnelsene for statlig støtte til NIF er en ambisjon om å bidra til å bevare og sikre NIF som en åpen og inkluderende organisasjon og bidra til at idrettslagene fortsatt kan være verdifulle rammer for sosialt fellesskap».

I praksis betyr det at idretten kanskje i mye større grad bør bekymre seg for det formidable frafallet som skjer i alderen 16–19 år.

Arne Martin Jakobsen

1.-amanuensis/dr.philos. Profesjonshøyskolen, UiN

I dag avholdes et åpent møte, en såkalt Lytring i Stormen bibliotek. Det er kalt: Vinn eller forsvinn? og har samme tema som kronikken.