Gå til sidens hovedinnhold

- Treneren velger ut enkelte spillere tidlig som de mener er talenter i gruppa.

Artikkelen er over 5 år gammel

Idrettsviter om problemet med å jakte talenter.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Debatten om talentutvikling, mer konkret om tidlig talentidentifisering i fotball har dukket opp i mediebildet igjen. Saker tilknyttet dette temaet popper frem stadig vekk.

Denne gangen er det trenerlegenden Nils Arne Eggen som har gått hardt ut med sine synspunkter i Aftenposten når han kaller prosessen hvor engelske fotballakademier signerer norske fotballspillere helt ned i 14 års alderen for en moderne form for barneslavehandel. Nyhetsleder Jan Eskil Severinsen i AN kommenterer også saken, hvor han i likhet med Eggen, uttrykker sin bekymring for denne utviklingen.

Jeg kan være enig med Eggen og Severinsen i at den ekstreme profesjonaliseringen av unge fotballspillere og andre idrettsutøvere er svært problematisk på flere måter. Likevel stiller jeg meg kritisk til at jaget etter de yngste talentene med alt dette medfører, er så mye mindre i Tippeligaen enn i Premier League. Forskjeller i økonomi, kultur og andre viktige rammefaktorer er det naturlig nok, men fokuset på å identifisere morgendagens fotballstjerner tidligst mulig har vi like fullt i norsk fotball og i norsk barne- og ungdomsidrett helhetlig.

Talentbegrepet ser ut til å være under evig diskusjon innen idretten. En særdeles grov inndeling kan være å skille mellom to hovedsyn på hva talent er. Man kan da skille mellom et statisk og et dynamisk syn på talentbegrepet.

Med andre ord: er talent i en spesifikk idrettsgren medfødt eller kan det trenes opp? Og videre: Kan man bli best uten et «medfødt talent» – kun ved målrettet og hardt arbeid? Eller må man være født med enkelte fotballegenskaper?

Talentutvikling er et viktig tema som forskes mye på i idrettsmiljøene på våre universiteter og høgskoler. Majoriteten av nyere forskning innenfor temaet, både i en skandinavisk og i en internasjonal kontekst, viser at det er særdeles vanskelig å identifisere hvem det er blant barne- og ungdomsspillerne som blir best som senior.

Senest i juni, på verdens største idrettsvitenskapelige konferanse (ECSS), ble myten om tidlig talentidentifisering avkreftet av flere forskere. Her presenterte blant annet norske idrettsforskere funn som indikerer at man først ved uttak til U21-landslag kan predikere hvem som blir de største talentene som seniorer.

Med utgangspunkt i kunnskapen vi har fra idrettsforskningen ser det ut til at man bør satse på flest mulig spillere, lengst mulig. Likevel ser ikke dette ut til å praktiseres i stor grad, verken i norsk eller engelsk fotball.

Jeg er enig med Eggen i at den ekstreme profesjonaliseringen av barn og ungdom i idretten er tullete. Men det er noe naivt å peke på de store engelske fotballakademiene som en syndebukk i denne saken – for profesjonalisering og tidlig spesialisering finner er gjennomgående også i norsk barne- og ungdomsidrett. Dette fokuset vedvarer til tross for de store mengdene dokumentasjon forskning har gitt oss på problemet med dette talentsynet.

Et av de mest alvorlige problemene med å plukke talentene tidlig er at all den tid man forteller enkelte spillere at de er et talent, forteller man også (enten eksplisitt eller implisitt) de resterende spillerne at de ikke er talenter. Dette kan selvfølgelig påvirke barn og ungdoms motivasjon til videre deltakelse i idretten.

Videre kan det raskt medføre at trenere som mener de kan identifisere idrettstalent hos barn og ungdom blir offer for en slags selvoppfyllende profeti. De velger ut enkelte spillere tidlig som de mener er talenter i gruppa. Disse får naturlig nok mer oppmerksomhet og mer oppfølging av treneren, dermed har de også bedre grunnlag for å utvikle sine ferdigheter, sammenlignet med dem som ikke har fått talent-stempelet. Dette fører igjen til at de «talentfulle spillerne» ser ut til å utvikle seg raskere og bedre (i alle fall i en kort periode i ungdomsårene). Treneren får altså bekreftet sin forutsigelse om hvem de talentfulle er.

Faktum er at det er svært mange ulike faktorer som påvirker ferdigheter og hvordan, på hvilke måter og hvor hurtig idrettsferdighetene utvikler seg hos barn og ungdom. Relativ alderseffekt (RAE) er bare en av mange forhold man må ta hensyn til i barne- og ungdomsidretten, spesielt om man er opptatt av talentutvikling.

Det er vel mer konstruktivt å diskutere hvordan man best kan jobbe og tilrettelegge for å utvikle de beste norske seniorutøverne her i Norge enn å bruke energi på de enkelte ungdommene som har latt seg lokke til andre land for å dyrke sin idrett.

Anne Tjønndal

Idrettsviter, UiN

Kronikkforfatteren er utdannet idrettsviter (MSc. Sport Science) fra NTNU. For tiden er hun tilsatt som doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Nordland.

Kommentarer til denne saken