Da skoleheimklokka klang

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerInstitusjonen Falstad på Ekne i Levanger har en sammensatt og mangfoldig historie. I dag er den mest kjent som fangeleir drevet av den tyske okkupasjonsmakta i 1941-45, en historie Stiftelsen Falstadsenteret jobber for å ivareta og formidle.

Men Ekne og Falstad har også en forhistorie som skoleheim. Med private midler ble den etablert under navnet «Falstad Opdragelsesanstalt for vanartede gutter» i 1894-95. Den var en av flere lignende institusjoner som ble reist som alternativ til ordinær skole og fengsel i årene rundt 1900. Hensikten var at undervisning, arbeid og en oppdragelse med «kristelig Aand» skulle omdanne «vanartede gutter» til «hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet», som det het i samtidas planer. I 1912 ble skoleheimen overtatt av staten og videreført som en institusjon for barn med atferdsvansker eller som kom fra ugunstige heimeforhold, nå under navnet Falstad skolehjem.

Falstad var barnas skole, men også deres heim; den var ungenes arbeidsplass, men også rammen rundt lek og liv. Det er mye vi ikke vet om Falstad som skoleheim. Omkring 1900 huset skoleheimen omkring 55 gutter fra alle kanter av landet. Hvem var guttene som kom dit? Hva slags liv levde de på Ekne? Hvordan trivdes de? Hvordan ble Falstad og lignende institusjoner oppfattet i sin samtid? Alt dette vet vi lite om. Generelt var det visse mønster når det gjaldt bortsatte barn i Norge. Både etnisitet, alder og kjønn hadde betydning. Klassetilhørighet og dårlige familieforhold var det som sterkest bidro til at unger ble tatt ut av sine opprinnelige familier. Noen var foreldreløse, andre hadde ugifte foreldre, kom fra fattige heimer eller heimer som var regnet som uegnet å vokse opp i. Var det også slik på Ekne?

Den manglende kunnskapen er grunnen til at Stiftelsen Falstadsenteret og lærerutdanninga ved Nord universitet nå starter opp et forskningsprosjekt der vi skal studere den første skoleheimfasen på Falstad, perioden fram til 1941. I denne perioden hadde skolen som ambisjon å være en human og reformatorisk institusjon, med bruk av oppdragelse heller en straff. Falstad skulle være en mønsteranstalt, som ved arbeid, undervisning, hygge, disiplin og orden skulle forme guttene til «hæderlige og nyttige medlemmer af Samfundet». Beliggenheten til skolen kan tolkes i lys av dette. Den var ikke – som var vanlig andre steder – lagt til ei øy der guttene lett kunne isoleres, men var i stedet plassert i lokalsamfunnet.

Falstad var bare en av flere barne- og skolehjem på Innherred i denne perioden. Også Rostad, Røstad og Sundnes var institusjoner der en rekke barn var samlet over lengre tid. Påvirket de hverandre? Var det kontakt mellom dem? Det vet vi heller ikke, men vi vet at de alle inngikk i noen nasjonale strømninger når det gjaldt synet på barn, oppvekst og offentlig ansvar. Et nytt og omfattende omsorgs- og forsørgelsesapparat førte til at det oppsto en ny praksis der det offentlige plasserte barn i institusjoner.

Barne- og skoleheimer har ikke en særlig lang forhistorie i Norge. De ble, med få unntak, opprettet på slutten av 1800-tallet, basert på pedagogiske impulser fra kontinentet. Systemet med bortsetting av barn hadde sammenheng med et nasjonalt reformverk i tiårene rundt forrige århundreskiftet, hevder historikeren Astri Andresen, en av de fagpersonene som har jobbet med dette temaet i Norge.

Det ene forholdet som hadde betydning, var utviklinga av folkeskolen. Folkeskoleloven av 1889 førte til et behov for «å rense» skolene for dem som av ulike grunner ikke passet inn i de vanlige klasserommene. «Vanartede» og «forsømte» barn – barn som ble fryktet å være kriminelle, usedelige eller som på grunn av vanskelige forhold i heimene sto i fare for å kunne bli det – skulle ikke være en del av det ordinære skolesystemet. I stor grad var det altså barn med sosiale problemer som lokalsamfunnet ikke hadde ressurser til å løse som ble flyttet over til de ulike skoleheimene.

Men også på andre måter grep det offentlige inn med en myndig hånd i denne perioden. Samtidas fattiglov stadfestet barns rett til forsørgelse, mens vergerådsloven av 1896 ga det offentlige en ny og utvidet makt til å ta barn bort fra familien. Samtidig regulerte pleiebarnlovene det offentliges plikt til å føre tilsyn med barna.

Generelt var det ikke barna som sto i sentrum for denne velferdspolitikken. Politikken skulle oftest tjene de voksnes formål. Falstad skoleheims plass i dette systemet trenger oppmerksomhet, og vi som samfunn trenger kunnskap om det livet de små og svake i samfunnet levde med barne- og skoleheimene som en institusjonell ramme.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags