KUK-støkke eller genial politisk satire?

Asylrevyens sketsj om Trine Skei Grande og Erna Solberghar fått kritikk.

Asylrevyens sketsj om Trine Skei Grande og Erna Solberghar fått kritikk.

Av

Å drive med maktkritikk er ikke nytt fra revyscenen. Dett er også rollen til revyen.

DEL

MeningerEtter årets NM i revy har Asylrevyen nok en gang kommet i sentrum for diskusjon rundt ytringer fra revyscenen. Det har kommet fram kritikk om at deres revynummer, Nyttårstalen, er langt over streken. I revynummeret ser vi en mann som karikerer Erna Solberg som holder nyttårstale. Underveis forstyrres statsministeren av karakterer som er overdrevne og fantasifulle utgaver av Per Sandberg, Trine Skei Grande, Trond Giske og to senterpartipolitikere vi ikke klarer å identifisere. De røster som mener at dette nummeret var over streken og peker på plump språkbruk, underbuksehumor, hets og spesielt uthenging av kulturminister Trine Skei Grande. Nå når saken får stor oppmerksomhet i media skylles det nok ikke bare agurktid med mangel på saker.

Les også: Hvem har ansvaret for revylagets «overtramp»?

Tradisjon på å drøfte ytringsgrenser: Revyfolket som deltar på de regionale festivalene og på NM i revy på Høylandet er unik i norsk sammenheng. De tørr å være faglig uenig og drøfte grensene for ytringer fra scenen. De er ikke redd for å sette spørsmål med valg som er gjort. Derfor er revyfestivalene en viktig møteplass for feltet. Diskusjonene der bidrar til å løfte kvaliteten på de lokale scenene rundt om i landet. Hadde det frie feltet og institusjonene vært like modig, hadde vi hatt en helt annen diskusjon rundt forestillingen «Ways of seeing» hvor kollegaer var fraværende i debatten det stormet som verst i media. Det at en revyaktør fra Trøndelag og en tidligere festivalsjef kritiserer et revynummer som er antatt av en inntaksjury på bakgrunn av video- og seinere vurdert og løftet videre av jury i en semifinale, sier noe om takhøyden for å uttrykke uenighet.

To av samme sort: I 2015 laget vi seminaret «Hvem kan ytre seg om kunst» med bakteppe av to hendelser sommeren 2014. Åpningsforestillingen på festspillene i Nord-Norge, det aller første Nordting ble avholdt og satte sinnene i kok på grunn av innholdet opplevdes upassende. Tett etterpå ble Asylrevyens nummer «Gjør døren lav, gjør porten smal» tatt av plakaten på Nord-Norsk Revyfestival etter at det var antatt. Daværende fylkesråd for kultur, Hild Marit Olsen, avlyste sin tilstedeværelse som en markering av det hun opplevde som sensurering fra Nord-Norsk Revyfestival. Seinere har hun rost festivalledelsen for at de tok tak i denne situasjonen på festivalen og drøftet ytringsfrihet. Det pussige er at nå fem år etter er det de samme aktørene; Nordting og Asylrevyen som står i sentrum av debatten rundt kunstneriske ytringer. Begge disse aktørene går ikke av veien for å ta en debatt i offentligheten og de står fast med sine kunstneriske valg. De har en ting felles- de driver politisk satire med bakgrunn i virkelige hendelser.

Revyen er folkets talerstol: Jeg så Asylreyen på NM i revy gjennom humorportalen.no. Jeg opplever er at Asylrevyen lager revynummer av høy kvalitet. De har gjort gode valg med å spille karikerte og overdrevne karakterer på scenen for å få fram sitt budskap. Det vi ser på scenen er avtrykk av virkelige hendelser der dårlig vurderingsevne og uakseptabel atferd har funnet sted. Det jeg lar meg mest imponere av er at det er et metanivå som nummeret har. Statsministerkarakteren gir selv korreks til de andre karakterene og unnskylder dem ovenfor oss i publikum. I stykket ser vi at statsministerkarakteren mister politisk autoritet når hun skal være personalsjef og håndtere de private anliggende.

Å drive med maktkritikk er ikke nytt fra revyscenen. Dett er også rollen til revyen. Jeg er helt sikker på at kulturminister Trine Skei Grande tåler å bli karikert. Og skulle kulturministeren ønske å styrke ytringer fra scenen så foreslår jeg at Norsk revyfaglig senter gis en god slump penger. Dette kan de viderefordele til de regionale festivalene og arrangere revyforum som vi sammen utviklet da vi hadde en tilgang på noen ekstra midler fra departementet. Kanskje er det slik at det ikke var dette nummeret i seg selv som var hakket for drøyt for noen. Asylrevyen har ikke valgt antydningens kunst. Denne direktheta i språket som de representerte er lettere å velge som skyteskive for et ubehag som kanskje bygde seg opp av å høre på to konferansier som etter min mening var for drøy i sine personlige sexbekjennelser. Det valget var et Kuk-støkke. Men det er en annen diskusjon.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags