Hatytringer mot samer: Domfellelse, en samfunnsmessig nødvendighet

Inger Marie Holm (ph.d.)

Inger Marie Holm (ph.d.)

DEL

MeningerFor første gang i Norge sitter en person på tiltalebenken for å ha fremmet hatefulle og diskriminerende ytringer mot den samiske befolkningen.

Jeg ble først kjent med saken gjennom VGs nettavis den 21. januar 2019, og følte da et umiddelbart behov for å formidle mine refleksjoner. Som samfunnsforsker og jusstudent er jeg svært opptatt av samfunnsdebatten rundt diskriminering, menneskerettigheter og lovutviklingen innenfor dette feltet.

La oss ta utgangspunkt i faktum:

En mann i 50-årene fra Meløy kommune har i et langt kommentarinnlegg fremsatt en rekke diskriminerende ytringer rettet mot samer, som han selv mener er humor. Ei ung jente av samisk opprinnelse leste innlegget, ble naturlig nok opprørt, kontaktet sin far, som anmeldte forholdet.

Omtalene av det samiske folk som jenta leste var etter mitt syn graverende, og inkluderte svært nedsettende karakteristikker om både utseende, bekledning og språk.

De grove formuleringene den unge jenta måtte ta inn over seg var i tillegg publisert av en voksen mann bosatt i en nabokommune. I retten har mannen forsøkt å ufarliggjøre hendelsen ved å forklare at han hadde ment å være humoristisk.

Kan det være mulig å manøvrere seg ut av dette ved å kamuflere hetsen som humor? I tillegg til verbalt å gå løs på den samiskebefolkning, hevdet han også at han bevisst pleier å kjøre på rein han møter på veien. Slike aggressive utsagn fremstår sannsynligvis som både opprørende og skremmende for et ungt menneske. Dette kan tvilsomt være humor. 

Jeg vet ikke om jenta tilhører en reindriftsfamilie, men jeg klarer lett å sette meg inn i en situasjon der dyrene familien din eier blir truet. Jeg er fra samme område i Nordland som henne, Gildeskål. Jeg er vokst opp med sau, ikke rein.

Grunnen til at jeg kjenner meg igjen i en slik sak er fordi jeg godt kan huske «kjeften» familien ofte fikk fra sinte sjåfører fra lokalmiljøet når familiens sauer oppholdt seg langs riksvegen, og ikke på fjellet. Det var jo vanskelig å lære sauene trafikkreglene, hvilket medførte at de ikke så rent sjelden ble «truet på livet» av sinte trafikanter. Jeg husker hvor redd jeg ofte var for dyrene våre.

Jeg forbant aldri slike utsagn med humor. Min sak fra unge år er bagatellmessig i forhold til hva denne jenta og familien opplever. Hun hetses for sin, og for det samiske folks identitet.

En direkte konsekvens for jenta er blant annet at det ikke frister å gå med samekofte, som er hennes fineste plagg. Videre sier hun at det er tungt når hetsende utsagn kommer på trykk.

Jenta syns rettssaken er viktig fordi hun håper det settes en grense for hva som er greit å skrive. I velfungerende samfunn, som vi liker å mene at Norge er, pleier man å si at voksne skal gå foran som gode eksempler og rollemodeller. Her er vi vitne til det motsatte: En voksen mann publiserer krenkende ytringer rettet mot samer. Ei ung jente føler seg så berørt at hun mobiliserer sin far til å prøve saken for retten.

I vår tid er mange av oss svært fokusert på å bruke og lære den oppvoksende slekt korrekte betegnelser. Vi er i tillegg opptatt av å forkaste tidligere og diskriminerende begrep som neger osv.

En ytterligere forverring av saken er at mannen kamuflerer utsagnene som humor. Eller muligens enda verre: Tiltaltes advokat er tydelig på at mannen må frifinnes fordi ytringene er innenfor de grensene for hva som er lovlig å ytre i Norge. Heldigvis kommer aktor på banen og hevder at ytringene er direkte diskriminering av samer, og burde straffes med 18 dagers betinget fengsel og 15 000 i bot.

Sammenlignbare saker finnes knapt, ifølge både aktor og forsvarer. Det stemmer at det nærmeste sammenligningsgrunnlaget er en dom fra Høyesterett i 2012 der en person ble dømt for rasistiske kommentarer. Høyestedommer er svært viktige rettskilder, og setter oftest sterke føringer for tilsvarende eller lignende domfellelser. Det er av den grunn av stor interesse å kjenne til innholdet i 2012-dommen. Den refereres derfor kort i det følgende:

Tiltalte, som var nektet adgang på et utested grunnet beruselse, endte i en krangel med dørvakten og kalte vedkommende gjentatte ganger høylytt for ´jævla neger’ og ´jævla svarting’.

Høyesterett kom enstemmig til at slike nedvurderende utsagn ikke var beskyttet av ytringsfriheten. Selv om det generelle utgangspunktet er at det gjelder en rommelig margin for smakløse ytringer, var utsagnene straffbare som diskriminering etter straffeloven § 135a (nå §185).

Høyesterett fremmet at utsagnene utelukkende hadde som siktemål å krenke den fornærmede. Høyesterett uttalte videre at slike rene sjikanøse ytringer nyter et beskjedent grunnlovsvern – om noe vern overhodet vurdert opp mot diskrimineringsvernet. Det ble etter dette fastslått at tiltaltes utsagn innebar en grov nedvurdering av en gruppes menneskeverd.

Videre løfter dommen frem et vesentlig poeng: 

Straffebudet har som formål å bekjempe rasefordommer og gi vern mot diskriminering. Bestemmelsens betydning på et område av samfunnslivet der rasistiske uttalelser formodes å være hyppig forekommende, ville bli – om ikke illusorisk, så i et hvert fall vesentlig svekket – dersom ansatte i serviceyrker ikke skulle nyte et strafferettslig vern mot den type krenkelser som tiltaltes utsagn innebærer.

«Ansatte i serviceyrker» som dommen refererer til kan overføres til reindriftsutøvelse, som de krenkende kommentarene i Meløy-mannens innlegg også inkluderer, eksempelvis: «dem (samene) veit nok ka dem gjør, sett rundt lavvoen med hasjpipa og funderer på kor dem ska jage ut dyran sine for å tappe den norske stat for kronasje som e og du har jobbet hardt for, våre egne skattekroner».

Den tiltalte gjør her direkte koblinger til samers næringsgrunnlag. Med dette som utgangspunkt mener jeg det finnes gode holdepunkter for å benytte den samme domsslutningen i 2012-dommen som i saken mot Meløy-mannen.

Neste uke faller dom i saken. La oss håpe at Salten tingrett avsier dom slik høyesterettsdommen av 2012 har banet vei for. Andre lavere rettsinstanser i Norge har allerede gjort det.

I Oslo tingrett ble en mann født i 1981 dømt til 30 dagers betinget fengsel for hatefulle ytringer på en åpen Facebook-profil. Det ble lagt til grunn at såkalt nettroll-virksomhet burde straffes strengt siden det innebærer en innskrenkning av andres ytringsfrihet ved sjikane. Fordi dette ble regnet som et enkeltstående tilfelle og tiltalte ga uttrykk for anger, ble straffen satt betinget.

I Brønnøy tingrett ble en mann på 64 år domfelt i 2016. Han ble dømt til betinget fengsel i 16 dager i tillegg til en bot på kroner 10.000 for å ha fremsatt hatefulle ytringer, jf. straffeloven § 185.

Ytringen ble fremsatt i en debattgruppe på Facebook i forbindelse med en avisartikkel om innføring av republikk i Norge. Retten fant at tiltaltes ytring innebar en grov nedvurdering av menneskeverdet til muslimer som gruppe og en konkret politiker som var omtalt i artikkelen. Tiltalte hadde erkjent de faktiske forhold.

Hvorfor er dette en viktig sak? Tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har et svar: «Vi lever i en tid der mange opplever økt polarisering i samfunnet: Vi ser flere hatefulle ytringer enn vi har sett på svært lenge. Det er viktig med en samordnet innsats over mange år for å få bukt med dette».

Sitatet er hentet fra Kunnskapsdepartementets strategi om Freds- og menneskerettighetssentrene av 2017. Isaksen er tydelig på at strategier og handlingsplaner ikke alene løser slike utfordringer. Det kreves en felles innsats fra mange aktører.

En svært viktig aktør i denne sammenheng er den dømmende makt.

Inger Marie Holm ,

(ph.d. i sosiologi og student cand.jur.)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags