I dagens situasjon er det påkrevende å forsterke tillitsskapende tiltak for å unngå at misforståelser skaper grobunn for væpnet konflikt.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Kronikk18. mars avholdes presidentvalg i Russland. Alt tyder på at Putin vinner nok en gang og med solid margin. 18. mars markerer også dagen for den russiske annekteringen av Krim i 2014. Mer enn noe annet de senere årene markerer annekteringen de nye relasjonene mellom Russland og Vesten, preget av mistenksomhet, fravær av tillit og en tiltakende demonisering av hverandre. Relasjonene mellom Vesten, i betydningen av de landene som er medlemmer av EU og Nato, og Russland er i dag dårligere enn på flere tidspunkter under den kalde krigen (1947-1989).

Spørsmålet vi må stille oss er hvordan havnet vi her? Bakgrunnen er den store euforien som rådet de første årene etter den kalde krigen. Sovjetunionens siste president Gorbatsjov talte om oppbyggingen av et felles europeisk hus og etableringen av et europeisk sikkerhetssystem basert på ideen om kollektiv sikkerhet. Det betyr at statene står sammen om å sikre freden. På tilsvarende vis talte tyske politikere som forbundskansler Kohl og utenriksminister Genscher om framveksten av en «alleuropeisk fredsordning». Disse tyske politikerne var endog av den oppfatning at tysk gjenforening og utbyggingen av en slik fredsordning var to sider av samme sak. Tysk gjenforening skulle med andre ord være et ledd i utbyggingen av en større europeisk integrasjonsprosess som var basert på EU. Målet var at Europa endelig skulle bli «helt og fritt» slik

USAs president George H.W. Bush så for seg ville bli utfallet av avslutningen av den kalde krigen.

Vi kan se for oss tre ulike forklaringsmodeller for hvorfor vi har havnet i den situasjonen vi er i dag. Den første legger hele skylden på Russland. President Putins uttalelse om at Sovjetunionens oppløsning var en «geopolitisk katastrofe» passer inn her. Følgelig søker han større innflytelse for Russland i hele det postsovjetiske området. Den russiske annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Øst-Ukraina viser at han ikke aksepterer andre staters suverenitet. Følgelig er Russland blitt en «revisjonistisk stormakt». Nato må følgelig igjen satse tungt på kollektivt forsvar for å avskrekke Russland. Dette er da også den rådende holdningen hos vestlige politikere i dag.

Den andre forklaringen legger hele skylden på Vesten alene. Nato-utvidelsene på 1990- og 2000-tallet og den vestlige støtten til regimeendringer i Georgia, Ukraina og Kirgisistan, viser at Vesten ikke aksepterer hvor viktig områdene er i russisk utenrikspolitikk. Utvidelsene av EU og Nato østover var derfor ikke ledd i utbyggingen av en alleuropeisk fredsordning, men heller en ekspansjon av vestlige sikkerhetsinteresser østover. Dette er oppfatninger som råder innenfor visse akademiske kretser i Europa og i USA. En realpolitisk orientert forsker som John Mearsheimer ved University of Chicago er en eksponent for dette.

Den tredje typen av forklaringer er en kombinasjon av de to første. En slik forklaring vil vektlegge at det ikke vil være mulig å bygge opp et alleuropeisk sikkerhetssystem når man fra vestlig side utvider Nato østover. På samme tid ser det heller ikke ut til at Russland aksepterer hvert enkelt lands suverene rett til selv å velge sin tilhørighet eller å være alliansefri. I tillegg vil en slik forklaring understreke at de europeiske EU- og Nato-landene og Russland har vidt forskjellige syn på statlig suverenitet. Mens Russland ønsker å befeste sin posisjon som europeisk stormakt, delegerer de europeiske medlemsstatene i EU mer makt og myndighet til Brussel. Målet er å etablere et politisk fellesskap ut fra en forestilling om at integrasjon skaper fred og stabilitet i Europa som helhet. Dermed blir det slik at i EU vil suvereniteten finnes på flere nivåer, både på et overnasjonalt og et statlig nivå. Denne flernivåstyringen gir seg utslag i flere sett av normer for hvordan samarbeid mellom stater organiseres og utvikles. Dette er en måte å samarbeide på som er fullstendig ukjent i Russland som fremdeles ser på forholdet mellom stater i et nullsumperspektiv.

Uansett hvilken forklaring man vil legge størst vekt på, er det i dagens situasjon påkrevende å forsterke tillitsskapende tiltak for å unngå at misforståelser skaper grunnlag for væpnet konflikt. Det innebærer blant annet at partene følger opp allerede vedtatte prosedyrer for varsling av militære øvelser. Dagens situasjon er ikke en ny kald krig, men forholdet mellom partene er i dag minst like dårlig som det var under den kalde krigen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags