Tsjernobyl viser sovjetsystemet slik det egentlig var; en forbrytelse mot menneskeheten

Eksplosjonen i reaktor nr. 4 i Tsjernobyl var en av hovedårsakene til Sovjetunionens fall.

Eksplosjonen i reaktor nr. 4 i Tsjernobyl var en av hovedårsakene til Sovjetunionens fall. Foto:

Av
DEL

Debatt«Nå er jeg blitt Døden, ødeleggeren av universer». Med disse ordene fra Hindueposet Bhagavad ghita beskrev Robert Oppenheimer sine tanker idet han for første gang så det monsteret han hadde vært med på å skape. Den dagen atombombens «lys fra tusen soler» for første gang fikk sanden i Nevadaørkenen til å smelte.

Siden har det splittede atoms dødbringende kraft vært en del av vårt kollektive mareritt. Enten vi sover, eller er våkne.

Tsjernobyl er det ukrainske ordet for en type malurt; som også er navnet på stjernen som ifølge Bibelen skal falle fra himmelen ved endetidens begynnelse og forgifte millioner.

26. april 1986 ble det marerittet virkelig da stedets kjernekraftverk eksploderte. Og om det ikke ødela universer, så ødela det et politisk system som hadde overlevd 70 år med undertrykkelse og terror.

I et intervju i 2006 hevdet i hvert fall Mikhail Gorbatsjov at katastrofen i Tsjernobyl var den reelle årsak til Sovjetunionens sammenbrudd. Og han burde vite det, som landets statsleder den gang.

De som har sett HBOs nye suksesserie «Tsjernobyl» vil skjønne hvorfor.

Serien beskriver tiden like før og etter eksplosjonen i reaktor 4. Det er en historie om menneskelig heltemot og offervilje, men også om et system som svikter. Et system som belønner løgnere og spyttslikkere, og som er mer opptatt av å redde egen ære enn andres liv.

En historie som viser sovjetsystemet slik det egentlig var; en forbrytelse mot menneskeheten.

Serien er blitt møtt med kraftig kritikk fra systemets arvinger i dagens Kreml. Og ja, serien er ingen dokumentar og lar fiksjonen ta seg visse friheter med fakta.

Men de som var med den gang, de avmektige ofrene, kaller den realistisk og sann. Så er den da også i stor grad basert på intervjuer nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsj gjorde med de overlevende.

Som Ludmilla Ignatenka, den gravide kona til en brannmann som ble sterkt stråleskadd under de første forsøkene på å slukke brannen.

Hun fulgte ham tett gjennom hans siste dager, noe som førte til at hennes barn døde bare timer etter fødselen. Selv overlevde hun, fordi fosteret hadde absorbert stordelen av de farlige strålene.

Slik er vi blitt, sukker seriens «helt», fysikeren Valerij Legasov; et land der barn må dø for å redde sine mødre.

Serien er full av slike skarpøyde observasjoner av et gjennomkorrupt system i ferd med å råtne på rot. Det er hovedgrunnen til at dagens, russiske makthavere liker den så dårlig.

De er nemlig i ferd med å rehabilitere sovjettiden, gjennom å omskrive historien for en ny generasjon putinister. Ungdom som læres at sovjettiden var en russisk gullalder, ødelagt av amerikanske intriger.

Det er slik sett talende at russisk tv nå planlegger sin egen Tsjernobyl-serie, der katastrofen visstnok skal tilskrives utenlandsk sabotasje.

«Tsjernobyls» kanskje mest talende scene foregår i Tula, dit den sovjetiske kullministeren er kommet for å hente gruvearbeidere til å grave en tunnel under reaktoren.

Ikledd en lysblå dress prøver han først å true dem, deretter overtale dem. Til slutt sier de ja, og idet hver og en av dem går forbi klapper de ham på dressen og i ansiktet.

Til slutt står han tafatt igjen nedsølt i kullstøv og skitt. Den siste som passerer ham sier; nå ser du endelig ut som en kullminister.

Bedre kan man ikke illustrere sovjetsystemets endelikt; avslørt for hva det egentlig var dør det hen. Nedskitnet og forlatt av alle, unntatt spyttslikkerne og løgnerne.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags