Har du tillit til det norske rettsvesen?

Av
DEL

LeserbrevHvis jeg for et år siden hadde fått spørsmålet ” Har du tillit til det norske rettsvesen?”, ville svaret vært ja, tja eller at - det kan jeg ikke svare på. Har ingen forutsetning for å gi et begrunnet svar.
Når en bekjent av meg forteller om sin opplevelse av maktarroganse fra dommer og sakkyndig i Salten tingrett i forbindelse med en barnefordelingssak, måtte jeg bare innvolvere meg. Min bekjent viser frem en avtale som i seg selv er mangelfull, bærer preg av hastverksarbeid, er presset frem og dermed ugyldig.
Jeg kontaktet alle aktørene i saken for å få deres versjon av dette møte.Den tabloide versjonen av tilbakemeldingene fra Salten tingrett og sakkyndig er at de avviser anklagene, men samtidig svarer ikke på konkrete spørsmål. ”Saksøker”/stevnerens uttalelser er i samsvar med min bekjents fortelling av hendelsen.
Når Salten tingrett innehar dommerfunksjon samt utnevner sakkyndig, anser jeg det som tingrettens ansvar at gjennomførelsen av rettsmøter foregår etter norsk lovgivning, domstolen og departementets egne rettningslinjer.
Hvordan kvalitetsikres rettsforvaltningen?
Hvorfor er det ikke lagt tilrette for en enklere klageadgang for personer som føler seg overkjørt av systemet? Vi prater om barneombud, pasientombud, eldreombud osv., hva med et rettsombud som ”viser vei” i en klageprosess?
Det er en rekke av klageinstanser og frister som man i dag må forholde seg til. Domstoladministrasjon, psykologforening, advokatforening, fylkeslege, fylkesmann osv. Når en med lite ressurser blir overkjørt av rettsforvaltningen, er der ikke mye energi , økonomi og mot igjen til å ta opp kampen og starte klageprosessen mot et system som prøver å beskytte seg selv.
I denne saken har jeg opplevd en advokat som i stevningen fremsetter uttalelser som ikke underbygges, eller kan underbygges. En sakkyndig som ikke evner å gjøre det grunnarbeidet som sikrer dokumentasjon i saksunderlaget. En sakkyndig som i etterkant konstruerer en bekymringsmelding til barnevernet ut ifra oppdiktede uttalelser vedkommende tillegger meg. En ledelse av tingretten som ikke evner å bidra til en saklig utredning til hvordan møtet ble gjennomført.
Hva var dommerens oppgave i dette møte?
Hvor oppholdt dommeren seg under møte?
Alle disse aktørene er personer som av en eller annen årsak er gitt tillit av samfunnet til å ivareta rettsikkerheten i landet. Det betyr også at det skal utvises den største aktsomhet i utøvelse av de oppgaver domstolen administrerer.
Nå er det i rettssystemet som i de fleste andre fagområder, aktører som kan graderes fra den dyktige profesjonelle på toppen ned til de som ikke evner å utføre oppgavene innenfor de kvalitetskrav som forventes. Inn i mellom disse ytterpunktene opererer flertallet som utfører en akseptabel oppgave.
I forbindelse med undersøkelsene i saken, var jeg i kontakt med flere advokater. Her bekreftes det at Salten tingrett har sin egen gjennomførelsesmetodikk for slike saksforberedende møter, samt at de ikke forholder seg til de retningslinjer gitt av domstolen og departement. Advokatene viste også hvor forskjellige de opptrer. Fra å være saklig, til en som startet med å ”angripe ” meg muntlig, fortsetter under hele møte etter beste evne å forsvare dommer og sakkyndig. For meg ble det bare komisk.

Jeg kunne ha politianmeldt Salten tingrett og sakkyndig for uaktsomhet i tjenesten. Jeg kunne sendt bekymringsmelding til fylkeslegen og tingretten vedr. sakkyndiges adferd.Klaget advokater inn for advokatforeningen. Min hypotese er at dette ville blitt henlagt og tiet ihjel. Skal vi forhindre at slik rettsforvaltning får lov til å fortsette, vil det heller på sikt gi bedre effekt å opplyse offentligheten og myndigheter som har kompetanse og egnethet til å stoppe en slik samfunsutvikling.
Konsekvensene av tingrettens handlinger her vil kunne være et eller flere ødelagte liv, oppløste familier og en økning i kriminaliteten. Noe som bør være stikk i strid med domstolens egen grunntanke.
Saksøktes advokat er den eneste som har vært ”voksen og profesjonell” nok til å forklare hvorfor vedkommende handlet slik det ble gjort. Selv om utførelsen kunne vært annerledes, aksepteres forklaringen. Det som ikke aksepteres er adferden til sakkyndig, dommer og ledelsen av Salten tingrett. Den arroganse eller evnesvikt som utvises her , hører ikke hjemme i norsk rettsforvaltning. Hadde disse aktørene vært ydmyk nok til å ”rydde” opp etter seg, ville denne saken vært avsluttet for lenge siden.
Selv om barnefordelingssaker kan være vanskelige, leser jeg også om dommere og sakkyndige som er profesjonelle og løser oppgavene til ”beste” for alle parter.
Det er dessverre mange barnefordelingssaker som vekker sinne i meg. Det er spesielt i forhold til hvordan noen av domstolens aktører utøver uprofesjonell metodikk. En slik adferd og samfunsutvikling skal motarbeides på det sterkeste.

For de som ønsker å lese om barn i rettsystemet, anbefaler min kone en bok skrevet av Fritz Leo Breivik og Kate Mevik, med tittelen ” Barnefordeling i domstolen. Når barnets beste blir barnets verste”. Utgitt av universitetsforlaget i 2012.
Til slutt tilbake til spørsmålet om tillit til det norske rettssystem.
Fikk jeg det samme spørsmålet i dag, ville svaret blitt – NEI.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags