Gode katolikker bør ikke formere seg som kaniner, ifølge pave Frans. Lett for ham å si, som lever i sølibat.

Pave Frans framstilles som revolusjonær reformator, men er i bunn og grunn nok en konservativ, gammel mann.

Pave Frans framstilles som revolusjonær reformator, men er i bunn og grunn nok en konservativ, gammel mann. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Apropos«Gode katolikker bør ikke formere seg som kaniner», slo pave Frans fast etter et besøk på Filippinene i 2015. Den katolske kirkes overhode forsvarte imidlertid kirkens lære som motsetter seg bruk av prevensjon. Men han hevdet det ikke betyr at «kristne bør få det ene barnet etter det andre», ifølge avisa Dagen. Lett å si for en pave, som lever i sølibat.

I år er det 50 år siden daværende pave Paul VI la ned forbud mot prevensjon for verdens 1,2 milliarder katolikker. Forbudet har vært blant de mest kontroversielle i Den katolske kirke. Til tross for at pave Frans framstilles som en revolusjonær reformator, kommer han ikke til å endre på dette, eller andre av Den katolske kirkes dogmer og teologiske lære.

Derfor er det merkelig at et sånt «jubileum» ikke merkes, markeres og diskuteres i Norge. Her til lands går Den katolske kirke fullstendig under radaren når det gjelder en rekke kontroversielle holdninger. Så vidt jeg har registret har det ikke vært noen debatt i «Dagsnytt 18». Ingen riksdekkende aviser har hatt kronikker om temaet med saklige argumenter for hvorfor også katolikker bør få bruke prevensjon uten å føle at de synder. Ingen leserbrev med krav om reformer. Den katolske kirkes overhode i Norge, biskop Bernt Ivar Eidsvik, slipper konsekvent å svare for holdning til prevensjon (som altså er forbudt), kvinnelige prester (som ikke finnes) og homofiles plass (de har ingen) i Den katolske kirke.

Hvorfor slipper en verdensomspennende kirke som den katolske så latterlig billig unna søkelys og den offentlige debatten om nettopp disse sakene?

Da stiller det seg helt annerledes med en annen verdensomspennende religion, islam. Nær sagt hver eneste uke diskuteres muslimer og islam i norsk offentlighet. Og ofte ut fra et kvinneperspektiv, og det med rette. I forrige uke var det håndhilsing, eller rettere sagt: mangel på sådan. Denne uka har det vært oppmerksomhet rundt motekjeden Zara, som sikter seg inn mot det enorme muslimske markedet med en kolleksjon der skaut og løstsittende, romslige klær som skjuler kvinnekroppen er den røde tråden. Å dekke til håret og skjule kroppen skal alminneliggjøres.

Det er litt over 200.000 muslimer i Norge, ifølge SSB. Det anslås at det er omtrent like mange katolikker. De to religionene har altså omtrent like stor utbredelse. Likevel eksisterer Den katolske kirke knapt i den offentlige debatten. Det er kun når en ny skandale rulles opp, som denne ukes om at kirkeledere systematisk har dekket over overgrep mot over 1000 barn i Pennsylvania i USA, at Den katolske kirke er i medienes søkelys.

Så hvor ble det av religionskritikken, og kritikken av kvinners stilling i en konservativ verdensreligion styrt utelukkende av (gamle) menn? Hvorfor er det ingen feminister eller samfunnsdebattanter som bruker anledningen 50-årsmerket gir til å fortelle Den katolske kirke hva de mener om kvinnediskriminerende dogmer? Er det bare islam som kan – og skal – kritiseres?

 Er det sånn at katolisismen er like «hellig» som paven?   

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags