Refleksjoner over norsk politikk

Av
DEL

LeserbrevJean Claude Juncker, som var EU-kommisjonens president fra 2014-2019, er blant annet kjent for et brutalt ærlig sitat om hvordan politikk blir til:

“We decide on something, leave it lying around, and wait and see what happens. If no one kicks up a fuss, because most people don't understand what has been decided, we continue step by step until there is no turning back.”

Det slår meg at denne beskrivelsen av hvordan politikk blir til, er høyst forenlig med hva som slags politikk som føres i Norge. Det gjelder en rekke politikkområder, alt fra ødeleggende dyre fergepriser til Norges tilslutning til FNs migrasjonsavtale. Undertegnede har valgt å engasjere meg i Kystpartiet for å bidra til en kursendring.

Vindkraftutbyggingen kan være et sted å begynne. Når det ene flotte naturområdet etter det andre skal forringes med subsidiert vindkraftutbygging, kan det være godt å vite at vi har miljøvennlige alternativer. En studie fra NTNU tyder på at hele vindkraftutbyggingen til lands kan være unødvendig; vi kan produsere like mye ekstra energi ved å ruste opp våre vannkraftverk.

Energispørsmålet leder over til neste punkt. Gjennom EØS-avtalen gir vi fra oss mere og mere makt til EU. Ved at Norge har sluttet seg til EUs energibyrå ACER, har vi gitt fra oss suverenitet på et felt som er svært viktig for et land med vår kraftproduksjon og kraftkrevende industri.

En sak som burde fått større partipolitisk oppmerksomhet, gjelder mulige helse- og miljøvirkninger av lavfrekvent stråling. Her har Kystpartiet valgt å anvende føre var-prinsippet og sier nei til smartmålere, samtidig som vi vil utsette 5G-utbyggingen til virkningene for mennesker og miljø er blitt utredet av bransjeuavhengige fagfolk. Hvilke virkninger 5G-utbyggingen kan ha for mennesker og insekter, er ikke noe legfolk – de fleste av oss – kan si noe skråsikkert om. Vi kan imidlertid lytte til de mange fagfolk som har advart mot 5G-utbyggingen. For eksempel har 90 forskere og leger fra 37 land sendt en appell til EU-kommisjonen om å utsette 5G-utbyggingen inntil vi vet mere om konsekvensene.

Hvis man følger mere med på hva som skjer på utenriksfronten, enn det man får med seg gjennom de største mediene, kan man bli slått av hvor lett norske politikere tar sentrale folkerettslige prinsipper. Her er krigen i Syria et stygt eksempel. Man kan mene hva man vil om Syrias president Assad, men det burde fremstå som klinkende klart at det er som kjemper mot regjeringsstyrkene, som er noe av det verste et land kan styres av. Jeg kunne nevnt flere eksempler på vestlige lands handlinger og holdninger her, men velger ett eksempel. Da USA bombet syriske mål som svar på at Syria angivelig skulle ha brukt gass mot egen befolkning, var Norges utenriksminister raskt ute med å uttrykke forståelse for aksjonen. Dette selv om de som tjente på bombingen, var en heller broket opposisjon. I ettertid har en varsler i organisasjonen OPCW lagt frem dokumenter som tyder på at OPCW fabrikkerte konklusjonen som gikk på at den syriske hæren stod bak gassangrepet – uten at det har skapt noen større debatt her til lands.

Over har jeg tatt for meg ganske forskjellige politikkområder, og det er sikkert mange som ikke er like interessert i alle de eksemplene jeg har brukt. Uansett kan det være verd å tenke over en ting. Hvis man må godta at landets politiske ledelse fører en irrasjonell og skadelig politikk på en rekke områder, har en irrasjonell og skadelig politikk en tendens til å bre seg til andre områder også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags