- Det virker som det ikke lengre er akseptert å ha «drittdaga»

I nåtidens samfunn ser det ut til å ha utviklet seg en trend rundt det å ha en stadfestet diagnose. Det virker som det ikke lengre er akseptert å ha dårlige dager (på nordnorsk «drittdaga»), skriver Elise Pauline Skjevik

I nåtidens samfunn ser det ut til å ha utviklet seg en trend rundt det å ha en stadfestet diagnose. Det virker som det ikke lengre er akseptert å ha dårlige dager (på nordnorsk «drittdaga»), skriver Elise Pauline Skjevik Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevI boken «Sitater av Per Fugelli» står det så vel skrevet - «Livet er ikke perfekt, uten feil og fandenskap. Vi må godta oss selv og hverandre som medfødt feilvare.»

Den siste tiden har stadig flere valgt å stå frem i offentlig media og åpent fortalt om sine psykiske lidelser og plager. En åpenhetskultur har spredt seg, ikke bare i vårt langstrakte land, men også utenfor landegrensene. Dette kan klart tenkes å være en god idé. Åpenhet er bra. Gjennom forskning er det bevist at å snakke ut om sine utfordringer kan hjelpe. Å slippe tanken om å måtte fremstå «perfekt» utad er fint, og det trengs.

I kjølvannet av denne åpenhetskulturen har det utviklet seg noe som i mine øyne er bekymringsfullt. Det ser ut til at flere velger å sette en diagnose selv ut fra sine egne plager - enten dette er depresjon eller ulike typer angst. Du har kanskje hørt ordet «høysensitiv» også? I nåtidens samfunn ser det ut til å ha utviklet seg en trend rundt det å ha en stadfestet diagnose.

Det virker som det ikke lengre er akseptert å ha dårlige dager (på nordnorsk «drittdaga»), å være så stammende nervøs at man ikke vet bæret av hvordan man skal ordlegge seg før en presentasjon eller et møte, eller at man ikke kjenner lysten til å stå opp og forlate hjemmets lune rede, en eneste plass i kroppen.

Merk at dette ikke omhandler alle de som virkelig sliter, for det finnes mange av dem. All ære til de som har psykiske lidelser eller plager, som tør å strekke hånda ut og be om hjelp, og som gjør solid innsats for å få det lettere. Dette omhandler de som ikke skjelner forskjell på det å være lei seg, sint, nervøs, sliten - og det å ha en virkelig diagnose. Livet er som en japansk berg-og dalbane. Det kommer høye berg og lave daler - bølger som vi mennesker i stor grad ikke har noen kontroll over. Sånn er livet.

Jeg tenker umiddelbart at den generasjonen med helsepersonell jeg kommer til å være en del av, vil møte slike utfordringer i større omfang enn tidligere. Det er i slike situasjoner viktig å være bevisst på at det er helt normalt å være sliten, utmattet, lei og trist. Dette er en naturlig del av oss mennesker.

La meg avslutte med en analogi - om du gjør armhevinger klarer du bare et visst antall før armene sier stopp og du ikke kommer deg opp igjen. Selvfølgelig kan dette trenes, men likevel vil det på ett punkt si stopp og du klarer ikke mer uansett hvor hardt du prøver. Slik er det med hodet og resten av kroppen vår også. Har du eksempelvis flere tyngende utfordringer i livet enn du klarer å håndtere, vil det naturlig stoppe opp. Dette betyr ikke at du nødvendigvis har en diagnose - det betyr at rett og slett at du er menneskelig. 

Elise Pauline Skjevik

Medisinstudent

Fauske

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags