Nødvendig kritikk av politikere må kombineres med respekt for jobben de gjør 

Av
DEL

AproposJeg møtte Andreij Kozyrev for første gang tidlig på 90-tallet. Han var det nye Russlands første utenriksminister, jeg journalist i en liten lokalavis.

Kozyrev var alltid høflig, forekommende, vestlig kledd og åpenbart vestlig i sin tankegang.

Han var i Kirkenes for å bidra til dannelsen av Barentssamarbeidet, slik han året før hadde vært med på å stifte Østersjørådet.

Han var på mange måter den nye tids Russland, og vår delte optimisme var uten grenser - på tvers av grensen.

25 år senere er alt endret. Russland ble aldri vestlig, og Kozyrev anklages for å ha «solgt» Russlands stormaktsinteresser til Nato.

Han bor i dag i Miami og skrev forrige uke en kronikk i New York Times der han etterlyser moralsk lederskap blant vår tids politikere.

Han minner om hvordan amerikanske presidenters påpekning av det umoralske i Sovjetunionens politikk alltid ga håp til opposisjonen, og bidro til framveksten av demokrati i Russland.

Mens den amerikanske og den russiske presidenten i dag er forent i sin forakt for demokratiet.

Verden trenger moralsk lederskap like mye i dag som før, skriver Kozyrev.

En riksrettssak mot Donald Trump vil sende nettopp et slikt signal: Moralske prinsipper betyr fremdeles noe i amerikansk politikk, og framtida tilhører fremdeles de politikere som omfavner den sannheten.

Det er på mange måter noe hjelpeløst gammeldags i Kozyrevs etterlysning av politisk moral. Sååå 1990-tallet.

Vi er alle blitt mer kyniske siden da, optimismen er blitt svakere, grensene sterkere. Vi er blitt vante til å se på politikere som mennesker uten moral, kun opptatt av å sikre seg og sine makt og penger.

Idealer og ideologi er byttet ut med egeninteresse, og dum er den som ennå tror på politikernes gode vilje.

Dette er utvilsomt en av hoveddrivkreftene bak framveksten av en aggressiv populisme i mange land.

Jeg hadde nylig gleden av å snakke lenge og engasjert med en ekte Trump-velger. Han var usedvanlig hyggelig, slik amerikanere gjerne er, og slett ingen høyrevridd rabulist.

Vi startet med å bli enige om en ting: Donald Trump er et absolutt avskyelig menneske. Men, som min nye venn sa, alle politikere er svin og Trump er i det minste ærlig på det.

Han vil stemme på Trump igjen, på grunn av hans økonomiske politikk og vilje til å trekke USA ut av unødvendige kriger. Trumps personlighet er alt tatt med i den kalkylen, og fordelene er likevel større enn ulempene.

Kun om økonomien svekkes vil min mann se seg om etter en annen kandidat. Men da blir det under ingen omstendighet Joe Biden eller andre etablerte politikere, men nykommere som Andrew Yang eller Tulsi Gabbard.

Intet demokrati kan overleve uten enn sunn dose skepsis til makta og kritikk av makthaverne. Men demokratiet overlever heller ikke om kritikk blir til konspirasjonsteorier og paranoia, og alle politikere skurker.

For det er de langt fra; sammenlignet med de fleste andre land er USA et lite korrupt land, og Norge enda mindre.

Kritikk og faktagransking av politikere – begge deler like nødvendig – må derfor kombineres med en grunnleggende respekt for den jobben det store flertall av dem gjør.

For hvis vi ikke evner å skille mellom ærlige feil og kynisk spill, ender vi med å velge den beste manipulatoren, ikke den beste politikeren.

Andreij Kozyrev ledet an i en av de største politiske revolusjonene de siste 50 årene; demokratiseringen av et stalinistisk diktatur.

Han og de andre reformistene gjorde mange feil, og tapte til slutt kampen. Men det var ikke fordi de spilte urent, det var fordi de holdt fast ved noen moralske prinsipper selv når det ga motstanderen flest scoringssjanser.

Vi gjør derfor klokt i å lytte til Kozyrev nå, før vi scorer så mange demokratiske selvmål at også vi taper kampen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags