Karikaturen av steigenordføreren visualiserer et politisk poeng på en måte språket aldri evner

Av
DEL

Apropos«Paris er oversvømmet av karikaturer, de henger over alt, med pæren som det franske folks stående vits». Slik beskriver den tyske poeten Heinrich Heine sitt besøk i Paris i 1832.

Det var midt inne i en opprivende strid mellom kong Ludvig Filip (ja, det er han som en gang besøkte Bodø) og satiremagasinet «La Caricature», som insisterte på å framstille kongen som en pære. En henspilling på det franske ordtaket "Dum som en pære.

Redaktøren ble trukket for retten seks ganger, ble idømt bøter på 3.000 franc og satt til sammen ett år i fengsel. Men det hjalp lite; ånden var ute av flasken og hver gang pariserne tenkte på sin konge så de for seg en pære, og fniste.

At karikaturer kan være ramme alvor trenger vi ikke dra tilbake til fransk 1800-tall for å skjønne. Muhammed-striden for bare få år siden førte til både dødsfall og store materielle ødeleggelser.

Og i 2011 fikk den syriske karikaturtegneren Ali Ferzat begge sine hender knekt av sikkerhetsstyrkene, med beskjed om at det kun var en advarsel.

Satt opp mot slikt blekner selvfølgelig reaksjonene på nakentegningen av påtroppende steigenordfører Aase Refsnes, men det finnes en sammenheng.

Den sammenhengen handler om bildenes særegne evne til å sjokkere og krenke oss, langt ut over det ordene kan gjøre.

Hadde noen skrevet at «SVs og Refsnes´maktbegjær er kledd naken etter det som har skjedd», ville få løftet på et øyenbryn. Mens den visuelle framstilling av samme påstand kalles en trussel mot demokratiet.

Dette er slett ingen ny innsikt. Tilbake i Frankrike for 150 år siden spurte et annet karikaturblad (det fantes flere hundre av dem): «Hvorfor skal det være forbudt for blyanten å gjøre det penna får lov til»?

De fikk svar fra den franske innenriksminister: Bilder virket umiddelbart på folks fantasi, «lik en bok som leses med lynets hastighet, og skader den bluferdigheten eller den offentlige anstendighet er skaden rask og uopprettelig».

Karikaturer hadde da også historisk sett vist seg å være svært potente politiske våpen.

Ifølge Napoleon skal den engelske karikaturtegnere James Gilray (som elsket å framstille den franske keiseren som en liten og latterlig figur) gjort mer enn alle armeer i Europa for å felle ham.

Gilrays tegninger gjorde samtidig Napoleon til Europas aller første kontinentale kjendis, en person alle umiddelbart kjente igjen og hadde en mening om.

Slik er både berømmelsens og maktens sverd notorisk tveegget.

Det hevdes at amerikanske karikaturtegnere tok på svart sørgebånd da Nixon måtte gå av, og deres karikaturer av ham var til tider så rå at alt senere blekner.

Norges mest briljante karikaturtegner Finn Graff fikk også heftig kritikk da han i 2005 tegnet Carl i Hagen som kåt galte i ferd med å bestige Erna Solberg, mens Lars Sponheim geleidet lemmet på plass.

Tegningen ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg, men ikke behandlet da verken Solberg, Sponheim eller Hagen ville stille se bak klagen.

Det kan kanskje være like greit. I 1901 kritiserte en fransk avis britenes bruk av konsentrasjonsleire under Boerkrigen ved å tegne landet i form av en kvinnelig soldat som viser verden ræva, og der ser man tydelig profilen til kong Edvard 7.

Kongen personlig klaget til den franske ambassadør, og franske myndigheter nektet videre salg av karikaturen hvis den ikke ble modifisert.

Resultatet ble en salgssuksess uten like, bladet ble gjentrykket 10 ganger og solgte samlet 250.000 eksemplarer, det største noen sinne.

Selv om tegningen i Steigen verken er bra nok eller krass nok til å måle seg med dette, har den klare likhetstegn med klassiske karikaturer; den visualiserer et politisk poeng på en måte språket aldri evner, og den retter seg mot en maktperson.

Så kan den åpenbart også ha andre og mindre hyggelige effekter, men det spørs om ikke det er en pris vi bør kunne betale.

En av dagens mest provoserende tegneserier heter "Jesus and Mo" og beskriver samboerparet Jesus og Mohammed. Ingen avis har turt å trykke tegningene, de finnes kun på nett, og tegneren er ukjent selv for sine nærmeste av sikkerhetsgrunner.

Men i et intervju med en engelsk avis sier han – eller hun: «Den mengde fornærmelse folk føler, er presis den mengde fornærmelse de fortjener».

Folk ville nok nikket anerkjennende til akkurat det i Paris i 1832 også.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags