En regjering kan ikke drive utenrikspolitikk på sparebluss

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Apropos13. januar var det akkurat 25 år siden Barentsregionen ble etablert.

Jeg var selv til stede på Rica Arctic Hotel i Kirkenes da utenriksministrene fra Norge, Sverige, Finland og Russland undertegnet Barentsdeklarasjonen, som la rammene for det nye samarbeidet.

Det var en pompøs og høytidelig anledning, men selve samarbeidet ble raskt brakt ned på grasrota, og har siden primært vært et folk-til-folk-samarbeid.

Det har vært barentssamarbeidets styrke, sammen med en sterk, lokal forankring.

Til å være et internasjonalt samarbeid på høyeste nivå, fikk nemlig de nordnorske fylkeskommunene en overraskende sentral rolle. Få andre regionale organer kunne på den tiden skryte av å ha en direkte linje inn til den russiske utenriksminister.

Dette var slett ingen selvfølge, og mine kilder i norsk UD kunne fortelle om en intens dragkamp før Thorvald Stoltenberg fikk viljen sin. Sterke krefter raste mot at deler av landets utenrikspolitikk skulle overlates til det de kalte «nordnorske amatører».

Det ble også etablert et eget Barentssekretariat for samarbeidet, lokalisert i Kirkenes, som nok en bevisst handling for å styrke samarbeidets lokale legitimitet.

Sekretariatet har siden hatt ulike roller, og skiftende fokus, men hovedoppgaven i dag er å bidra til nettopp folk-til-folk-samarbeidet.

Det er norsk UD som i hovedsak finansierer driften av Barentssekretariet, og på 25-årsdagen henger den i lufta. Det foreligger ingen avtale for 2018, så i realiteten driver sekretariatet uten en klar finansiering.

Selv om pengene nok kommer på plass, tyder alt på at det da også kommer kutt. Det er på mange måter talende for UDs stadig minskende interesse for barentssamarbeidet.

«Nordområdene» er det nye in-begrepet, og det er et samarbeid som i større grad foregår mellom hovedstedene - ikke minst etter annekteringen av Krim.

Barentssamarbeidet sprang ut av en spesifikk periode i europeisk historie. Sovjetunionen hadde brutt sammen, og det nye Russland var inne i en dyp, økonomisk og sosial krise.

I Kirkenes avtjente jeg min militære resttjeneste som medlem av Sivilforsvaret. To ganger i løpet av seks år var jeg med på å legge planer i forhold til mulige hendelser på russisk side av grensa.

Først da vil satte opp roder for utdeling av jod-tabletter, om atomkraftverket på Kola skulle gå i lifta. Andre gang under den økonomiske krisen midt på 90-tallet, da vi drøftet hva som kunne gjøres om grensa brøt sammen, og 60.000 russere plutselig flyktet vestover.

Nå var nok deler av denne frykten overdrevet. Den var også blandet med en stor dose naivitet.

Men våre handlinger styres ikke så mye av virkeligheten som den er, som av virkeligheten slik vi oppfatter den. Det gjelder også hvordan stater utformer sin sikkerhetspolitikk.

Det spesielle med denne perioden, var at den primære trussel ikke lenger var av militær art. I stedet handlet det om et svært sammensatt sett trusler; miljømessige, økonomiske, sosiale.

Det krevde andre vektlegginger innen sikkerhetspolitikken, og det var her barentssamarbeidet kom inn i bildet.

Som forsker jobbet Johan Jørgen Holst mye med begrepet «myk sikkerhetspolitikk», en utvidelse av sikkerhetspolitikken til å innbefatte andre trusler enn de militære.

Denne tankegangen lå bak opprettelsen av Barentsregionen, hvis eksplisitt formål var å bygge ned mistillit og fiendebilder over grensen i nord. Derav den store vektleggingen av folkelige kontakter og en lokal forankring.

Barentssamarbeidet kritiseres ofte for ikke å ha skapt nok arbeidsplasser eller andre, konkrete resultater. Det er en feilplassert kritikk, dette var aldri hensikten.

Barentssamarbeidets primære hensikt var å dempe mulig konflikter, og der lyktes det over all forventning.

I en tid der konfliktnivået mellom Norge og Russland igjen er økende, øker også behovet for et barentssamarbeid. Som et supplement til den militære oppbygging vi nå ser. Det lokale, folkelige samarbeidet med Russland er derfor viktigere enn noen gang.

At regjeringen i stedet velger å drive utenrikspolitikk på sparebluss overfor Barentssekretariatet, er en grov feilvurdering.

Det er det minste den bør ha lært av 25 års historie med nye relasjoner over grensa mot øst.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags