Det er sjokkerende likheter mellom hvordan ytre høyre og ytre venstre ser på kjønn, rase og språk

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Apropos«Den nye middelalderen» kalte Umberto Eco et essay han skrev i 1976.

Der viser han hvordan vi - i all vår modernitet - fremdeles styres av tanker og forestilinger med røtter i nettopp middelalderen.

 Og hvordan vi - etter lenge å ha beveget oss bort fra den - er på vei tilbake mot en ny middelalder.

40 år senere har de utviklingstrekk Eco påpekte i sitt essay, slått ut i full blomst; et imperiums fall (USA), troens økende makt, religiøs terror, økt isolasjon i sosiale (og etter hvert digitale) enklaver.

Mens stadig flere av oss samler oss foran tv-serier som «Game of Thrones» og "The Vikings", i fascinasjon over en førmoderne og irrasjonell tid.

Det har også skjedd en filosofisk sving tilbake mot middelalderen, gjennom det som på fint kalles essensialisme. Ideen om at ting har en indre kjerne, en essens, som ligger utenfor enkelttingene og forener dem.

Platons hulelignelse er det klassiske eksempel; Vi lever i en hule, og alt vi kan se er skyggen av tingenes essensene, som befinner seg utenfor huleåpningen.

Vi ser ikke minst denne svingen tilbake mot middelalderen i synet på sentrale fenomener som kjønn og rase.

Det første eksemplifiseres i deler av den pågående mee-too-kampanjen, og enkeltes tendens der til å forklare overgrep med menns iboende natur - deres essens - i stedet for skjeve maktforhold.

Dette er da ogå et av kjernepunktene i deler av den radikale feminismen; at kvinner har en indre universell essens, bestående av spesifikke egenskaper som omsorgsevne, empati og ikke-aggresjon.

Det følger av dette at menn har en tilsvarende essens, dog med mindre positive egenskaper. Den finnes i alle menn, til alle tider.

Dette er et ekstremt reaksjonært menneskesyn, som ligger nær kristen middelalderteologi. Og islamisters begrunnelse for at kvinner må tildekke seg; for å unngå menns blikk.

Slik sett er det ingen tilfeldighet at radikale feminister og islamister møtes i kravet om økt kjønnssegregering.

Et annet sted der ytre venstre og ytre høyre møtes er i synet på rase. Eller etnisitet som man foretrekker på venstresiden, fordi "rase" er blitt et diskreditert ord.

Begge sider tillegger ulike raser iboende egenskaper, en essens, som skiller dem fra andre raser. Dette gis ulike uttrykk, men felles før ytre høyre og ytre venstre er at tilhørigheten til rasen overskygger alle individuelle forskjeller innad i rasen.

Dette brukes så for å gi rasen rettigheter andre ikke skal ha. Ytre høyre vil gi dem til hvite, ytre venstre til alle andre.

Felles for begge er også at selve konflikten begrunnes essensielt; for ytre venstre er hovedproblemet hvite (menn), for ytre høyre er det jøder og negre.

En annen utvikling som understreker Ecos poeng er den økte vektlegging av ordenes makt.

I middeladeren ble språket tillagt magisk makt. Regler og trylleformularer kunne drepe eller ødelegge avlingene, så de måtte forbys.

En forutsetning for framveksten av ytringsfrihet og demokrati, var derfor at ordene ble avmystifisert. At vi fikk et skille mellom ord og handlinger, der ordet var fritt, mens handlingene kunne straffes.

Vår tids økende vektlegging av ords krenkende makt er en slags remystifisering av dem, en tilbakevending til middelalderens språksyn.

Og igjen ser vi at ytre høyre og ytre venstre møtes i ønsket om å forby (hver sine) ord og ytringer.

Historien beveger seg ikke i en rett linje, den ligner mer en døddrukken slange. Eller kanskje Ouroboros; slangen fra gresk mytologi som biter seg selv i halen.

Slik ytre venstre og høyre allerede gjør, og slik historien har en tendens til å gjenta seg. Som vekselsvis tragedie og komedie.

Og jeg frykter at den middelalder vi nå er på vei inn i, vil bli alt annet enn morsom.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags