Det blåste en iskald vind gjennom Petrograds gater, og bilene som skulle bringe folket mat og drivstoff sto fast i snøen. Feiringen av kvinnedagen hadde endt i store demonstrasjoner mot regjeringen, og ved de fleste bedrifter streiket arbeiderne på ubestemt tid.

Hæren ble gitt ordre om å skyte mot massene, og litt utpå dagen var fire demonstranter drept. Da gjorde de første garnisonene opprør, og før dagen var over hadde stordelen av byens soldater slutter seg til kravet om tsarens avgang.

Den kom på denne dag, for nøyaktig 100 år siden.

I Sovjetunionens siste dager kunne en gammel vits spres offentlig for første gang: «Hva er det som er spesielt ved den store, sosialistiske oktoberrevolusjonen? Den var ikke stor, ikke sosialistisk, skjedde ikke i oktober og var ingen revolusjon».

En kynisk, men overveiende korrekt beskrivelse av begivenhetene i november 1917(november fordi Russland da hadde en annen kalender).

Det betyr ikke at landet var uten en revolusjon dette året, men den foregikk i mars (eller februar om man også her følger vår kalender).

Den russiske februarrevolusjonen er i dag glemt av de fleste. Det var en borgerlig revolusjon, der undertrykte folkemasser gjorde opprør og fjernet en foraktet diktator. For så å starte prosessen fram mot frie valg.

Lenin var ikke en gang i landet, og hadde få år før totalt avvist mulighetene for en russisk revolusjon i sin levetid.

Nå kom han, hjem finansiert av tysk etterretning mot løftet om å få Russland ut av første verdenskrig. Som et lite apropos til dagens debatt om forholdet mellom Trump og Russland.

Lenin holdt sitt løfte til tyskerne, og før reelle valg lot seg gjennomføre, grep hans lille fraksjon revolusjonære makta alene.

Det skjedde gjennom et klassisk statskupp, og de innførte øyeblikkelig et nytt diktatur. Samtidig som han inngikk en seperatfred med Tyskland.

Revolusjoner spiser som kjent sine barn, men akkurat dette lille statskuppet skulle de 70 årene som fulgte komme til å fortære flere titalls millioner menneskeliv.

Det er vanskelig å overdrive den historiske betydning av bolsjevikenes maktovertagelse i 1917.

Den første til opprettelsen av kommunistiske diktaturer i land over hele verden. Den ble også et håpets fyrtårn for store deler av vestlig venstreside og kom slik til å påvirke også norsk politikk helt opp til vår tid.

Nå som alle slør er revet av dødningskallene sovjetstaten hvilte på, er det vanskelig fullt ut å skjønne betydningen den en gang hadde. Og problemene jubileet for dens opprettelse skaper for dagens russiske autokrater.

Mye er gjort av Putins uttalelse om at Sovjetunionens sammenbrudd er en av verdenshistoriens største tragedier. Men det betyr ikke at han nødvendigvis har noen sans for måten staten ble skapt på.

Putin har de siste årene bevisst brukt historien, særlig seieren over nazismen, til å bygge en følelse av nasjonal, russisk enhet og skjebne. Der blir Stalin en helt og et forbilde, fordi han var villig til å bruke alle midler for å bevare nasjonens enhet mot ytre aggresjon.

Begivenhetene i 1917 passer dårlig inn i en slik fortelling, ja, mye tyder på at Putin helst ville vært dem foruten.

Han har brukt alle midler for å knuse eventuelle, revolusjonære bevegelser i eget land, og i en tale i fjor brukte han 1917 som et skrekkbilde på hva som kan skje dersom Europa ikke får kontroll over flyktningstrømmen.

Mange er derfor spente på hvordan jubileet vil bli markert i Russland, om i det hele tatt.

Det moderne Russland har egentlig aldri tatt noen klar stilling til det som skjedde for 100 år siden.

Den siste tsaren, Nicolai, og hans familie er gjort til helgener av Den russiske kirke, men samtidig finnes det fremdeles en metrostasjon i Moskva oppkalt etter mannen som organsierte drapet på dem.

Dagens Russland er dessuten preget av den samme fundamentale svakhet som skapte revolusjonene for 100 år siden; mangelen på et sterkt, sivilt samfunn.

Noe som gjør at også framtidige endringer i Russland nok heller vil komme gjennom revolusjon enn evolusjon.

Mens jubileet for februarrevolusjonen stort sett har vært ignorert i Russland, kommer man ikke unna å markere oktoberrevolusjonen.

Helt hvordan vet ingen, men statsviteren Gleb Pavlovsky kommer nok nær et svar. Han jobbet som rådgiver for Kreml fram til 2011.

Han sier følgende til The Guardian: «Det vil bli framstilt som både en stor begivenhet og en dyp tragedie. Og hvem vet, i en tid med et absolutt fravær av historiske sannheter; kanskje de til og med vil gi amerikanerne skylda for det hele».