KrF kan ende opp med å bli en staur for mye for Erna å bære fram mot neste valg

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
DEL

AproposOverlever denne regjeringen stortingsvalget i 2021 blir Erna Solberg en av norgeshistoriens aller største politikere.

Da blir hun den første siden Arbeiderpartiet på Einar Gerhardsens tid som vinner tre valg på rad. Og den gang stemte halve folket Ap på autopilot.

I dag er velgerne i mye større grad på vandring, og det å vinne tre valg på rad er nesten uhørt, også på europeisk nivå. Legg til at Erna til nå har styrt en mindretallsregjering, og prestasjonen blir ikke mindre.

Nå er det endret, og Ernas drøm om en felles, borgerlig flertallsregjering endelig oppfylt. Det skal igjen legge grunnlaget for en historisk seier i 2021, med en samlet borgerlig blokk som går til valg på felles politiske mål.

Paradokset er at denne borgerlige samlingen så langt ikke ser ut til å ha økt sjansene for seier i 2021. Snarere tvert om.

Det skyldes at både Venstre og KrF synes å være parkert under sperregrensen for godt, samtidig som Høyre har begynt å falle på meningsmålingene.

Nå er det fremdeles to og et halvt år igjen til valget, og både Ernas første regjering og Stoltenbergs andre lå omtrent like dårlig an på tilsvarende tidspunkt, før de slo tilbake og vant valgene i henholdsvis 2017 og 2009.

Det er likevel mye som tyder på at akkurat det blir verre for Erna denne gang.

Da Knut Arild Hareide høsten 2018 overrasket ved å ville gå til venstre, skyldtes ikke det en plutselig kjærlighet til Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre.

Det var et siste forsøk på å redde sentrum som en selvstendig maktfaktor i norsk politikk, gjennom å dra Ap inn mot midten.

Hans parti ville det anerledes, fulgte Venstre inn i en rent borgerlig regjering, og ga med det sentrum dødsstøtet: Norsk politikk består heretter av en blå og en rød blokk, med Høyre og Ap som kjernepartier på hver sin side.

Det er alltid vanskelig for småpartier i å bli synlige i slike blokker. Om de ikke har saker å markere seg med, der de er mer i tråd med store velgergrupper enn det blokkens hovedparti er.

Rød blokk har et slikt parti. Senterpartiets anti-elitistiske forsvar for distriktenes interesser treffer velgere Ap har mistet, og sørger for å holde partiet godt over sperregrensa.

Verken Venstre eller KrF har slike saker, og dermed blir hver dag et slit for å holde seg over den samme grensa.

Og nå som også Høyre begynner å lide er det begrenset hvor mange velgere som kan stemme taktisk i 2021, slik at begge havner over grensa, uten at Høyre selv taper for mye.

Det er også mye som tyder på at rød blokks politikk er mer i tråd med folkeviljen, eller tidsånden om man vil.

La meg dele nordmenns holdninger langs tre akser; økonomisk, kulturelt og sosialt.

Økonomisk er vi som folk utvilsomt mer positive til statlig engasjement i økonomien, sterke velferdsgoder og mer skatt for de rike, enn det blå blokk er. Med et unntak for KrF.

Kulturelt er vi like utvilsomt mer nasjonalistiske og skeptiske til fremmede kulturer, enn det rød blokk er. Med et unntak for Sp.

Sosialt er vi utvilsomt mer liberale i forhold til abort, homofili og bioteknologi enn det blå blokk er. I hvert fall etter at KrF kom med for fullt.

Og deri ligger litt av Ernas problem; KrFs syn på disse områdene er for folk flest blitt synonyme med blå blokks syn, selv om de tre andre partiene alle er mer liberale og på dette området.

Dermed tipper også folkemeningen langs denne aksen over mot rød side, i mye større grad enn da KrF fremdeles var et selvstendig sentrumsparti blå blokk slapp å ta ansvar for.

Legg til at KrF og Venstre også utvanner styrken langs den kulturelle dimensjonen for blå blokk, og Erna sliter langs alle tre akser.

Nå er ikke de røde uten indre rivninger heller, men så lenge de slipper å styre landet blir de mindre synlige for velgerne. Det er opposisjonens evige fordel, og én forklaring på at sittende regjeringer sliter med å vinne valg.

Problemet forsterkes av at Erna er villig til å la de andre partiene markere sine særstandpunkter fritt og uhemmet. Selv der de usynliggjør hennes eget parti.

Det holder regjeringen sammen, og er antakelig nødvendig i en tid der sperregrensa sluker partier som er usynlige.

Prisen Erna må betale er at det skaper det forvirring rundt hva regjeringen - og da særlig Høyre - egentlig står for langs disse aksene som i stor grad styrer hva folk velger.

Dermed kan KrF ende opp med å bli en staur for mye for Erna å bære.

Nå er hun allerede blitt historisk, som landets lengst sittende Høyre-statsminister etter krigen.

Og skulle hun ikke klare å slå Gerhardsens rekord i 2021, kan hun i hvert fall trøste seg med at han oppnådde sine suksesser uten staur over nakken.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags