Giske-saken er nok et tegn på Aps store problemer med å «lese» egen samtid

Oslo  20171122.
Finanspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet Trond Giske i Stortingets vandrehall etter at de fire partiene på ikke-sosialistisk side kom til enighet i budsjettforhandlingene onsdag.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Oslo 20171122. Finanspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet Trond Giske i Stortingets vandrehall etter at de fire partiene på ikke-sosialistisk side kom til enighet i budsjettforhandlingene onsdag. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

AproposFå politikere er mer upopulære i Bodø enn Trond Giske. Mange vil aldri tilgi ham hans innsats for å legge ned hovedflystasjonen.

Disse gnir seg nok i hendene nå, etter at fortiden endelig har innhentet ham. Det er de ikke alene om; Giske er en omstridt politiker i eget parti, og har skaffet seg mange fiender på sin vei mot toppen.

Noe av det handler om politikk, men vel så mye handler om person. Giske er en utpreget maktpolitiker, som tar få hensyn i jakten på gjennomslag for seg og sine velgeres interesser.

Det er et tegn i tiden at det ikke er dette som nå rammer Giske, men hans adferd overfor unge kvinner.

Uansett hvor mye hans støttespillere prøver å framstille dette som ledd i en maktkamp, handler det om en ny måte å betrakte politikk og moral på, i kjølvannet av meetoo-kampanjen.

Det merkelige er derfor ikke anklagene i seg selv, men at Arbeiderpartiet har håndtert dem så dårlig. Men det er egentlig ikke så overraskende, heller et tegn i tiden.

Et tegn på et parti som i økende grad framstår i utakt med sin samtid.

Aps problem er ikke kun nasjonalt. Sosialdemokratier over hele Europa sliter, og i mange land er deres posisjon som statsbærende parti lagt i grus.

Ikke av sexskandaler, men av en raskt økende avstand mellom partienes politikk og deres velgergrunnlag.

Europeisk etterkrigstid var på mange måter sosialdemokratiets gullalder. Det begynte å endre seg på 80-tallet, men den gang evnet partiene å omstille seg til en ny tid.

Britiske Labour er det beste eksempel, men også Gros Arbeiderparti maktet å gjenerobre en stabil maktposisjon.

Så drastisk var omstillingen at partiet ble beskyldt for å stjele Høyres klær, men påvirkingen var adskillig mer gjensidig.

Begge våre dominerende partier har trukket mot midten, og Høyre fikk ikke vind i seilene igjen før de på 2010-tallet byttet ut lommekalkulatorer med hjertelag.

Jonas Gahr Støre er på mange måter Gro Harlem Brundtlands direkte etterfølger, men så langt synes han å mangle hennes evne til å omstille partiet til en ny tid.

Ap har nettopp gjennomført en valgkamp der de totalt feilbedømte hva egne velgere var opptatt av. De har etter valget vinglet sterkt i innvandringspolitikken, et felt der alle undersøkelser viser at partiets velgere ligger godt til høyre for dets ledelse.

Aps posisjon som stabilt styringsparti er satt i spill, og i en slik sammenheng framstår Giske-saken bare som nok et symptom på partiets problemer med å «lese» egen samtid.

De sosialdemokratiske partier som for tiden klarer seg best, er det danske og de britiske.

De har valgt svært ulik vei; britiske Labour ledes av en glødende marxist og har tatt kraftige steg mot venstre. Danske Socialdemokraterne har gått motstatt vei, og leder nå an i å stramme inn reglene for innvandring og i å stille krav til integreringen.

Begge har dog det til felles at de har en mye klarere og mer markant politikk enn sitt norske søsterparti. Derfor framstår de i større grad som partier med svar på samtidens sentrale utfordringer.

Foreløpig tyder lite på at Arbeiderpartiet klarer samme omstilling.

I hvert fall ikke om de tviholder på en nestleder som blant unge velgere for alltid vil være mest kjent for å plukke på damene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags