Frykt og avsky i Nord-Norge

Av
Artikkelen er over 3 år gammel

For politikere i Finnmark og Nordland som søker stortingsplass er sammenslåing med Troms et rent kjetteri, et politisk dødskyss. Det tryggeste er å vende kappen etter vinden.

DEL

AproposI en meningsmåling Infact har gjort for Amedias mediehus i Nord-Norge viser at befolkningen i Nord-Norge føler en sterk felles nordnorsk identitet, men at et flertall likevel ikke vil samles i en felles region. De vil i stedet beholde dagens fylkeskommune.

Noen vil kanskje synes det er overraskende at så mange nordlendinger faller i gråt når de hører ordet navnet på sitt eget fylke. Vi har tross alt å gjøre med et maktesløst politisk nivå uten myndighet til å kreve inn skatt, og nesten helt uten viktige samfunnsoppgaver (med unntak av fylkesveier og videregående opplæring). Det har også velgerne fått med seg. Derfor er også valgdeltakelsen ved fylkestingsvalgene svak.

Likevel er ikke svarene i Infact-målingen overraskende. Nordlendingene har gjennomskuet at Regionreformen er halvhjertet fra Regjeringens side. Høyre og Fremskrittspartiets primærstandpunkter er at det holder med to nivåer - stat og kommune. For begge regjeringspartiene er fylkeskommunene en unødig distraksjon som simpelthen bør legges ned.

Det er altså to partier som ikke er tilhengere av regionalt folkevalgt nivå som forsøker å argumentere for sterke regioner i Norge. Per i dag finnes det ingen klare løfter om å flytte verken tunge oppgaver eller institusjonell makt fra Oslo. Det er selvfølgelig en gavepakke til isolasjonistene som vil at alt skal være som før.

Til tross for svakhetene ved Regjerigens prosess, velger vi i nord å lukke øynene for den dynamikken reformen har utlløst i Trøndelag, Vestlandet og Sørlandet. I 2020 kan vi stå overfor et Norge med fem-seks sterke regioner i sør, og tre svake i nord.

Redselen for Tromsø er en mye viktigere drivkraft enn viljen til å utfordre Oslo.

Så til det kanskje viktigste poenget. Det er få opinionsdannere i nord som målbærer fordelene med regionalisering. Agenda Nord-Norge kunne hatt kraft til å vise vei. Men selv ikke med hansker på vil banksjef Jan-Frode Janson våge å stikke hånden i vepsebolet.

For politikere i Finnmark og Nordland som søker stortingsplass er sammenslåing med Troms et rent kjetteri, et politisk dødskyss. Det tryggeste er å vende kappen etter vinden. Og innta rollen som svovelpredikant, og bruke all energi på å fortelle hvilken enorm ulykke som vil ramme dersom noen streker på et kart skulle bli borte. Det er frykt og avsky i Nord-Norge. Skremselspropaganda med bred pensel fra politikere som er engstelige for egne posisjoner og godt betalte verv.

Bare fra Narvik hører vi som alltid noen kloke stemmer som framheve behovet for felles nordnorske løsninger.

Men for øvrig er det gamle tvangstanker som rår. Som den gamle myten om at Tromsø er seg selv nok, «tar alt eller ikke vil dele». Tromsø har endt opp som en felles fiende – foraktet og mistrodd av alle som har fått utdelt startnummer i vårt eget lille kretsmesterskap. I Nord-Norge har redselsen for Tromsø blitt en mye viktigere drivkraft enn viljen til å utfordre Oslo.

Det snakkes mye om et Nord-Norge i verdensklasse. Og det er helt sant at vi er helt i verdensklasse når det gjelder å gjøre oss selv bittesmå. Alt tyder derfor på at det hele ender med at Nord-Norge igjen tar den nasjonale jumboplassen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags