Norge har ikke hatt en dyktigere manipulator av media og den politiske dagsorden siden Carl I. Hagen slo gjennom på 1980-tallet

Sylvi Listhaug

Sylvi Listhaug Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposFørst kom Frp-koden, så kom Listhaug-metoden. Begge forsøk på å analysere Fremskrittspartiet, denne eksotiske blomst i den norske partifloraen.

Frp er spesielle i europeisk sammenheng også; åpenbart et høyrepopulistisk parti, men med en bredere base og andre røtter enn de fleste andre. Frp er dermed både del av en global bølge, og et særnorsk fenomen.

De passer også dårlig inn på den tradisjonelle høyre-venstre-aksen, med sin blanding av liberalisme og velferdsstat, men der ligner de mer på andre populistiske partier.

Det er et faktum at disse populistiske partiene sjelden klarer seg godt i regjering. I Danmark har det fått Dansk Folkeparti til å holde seg unna formell makt, selv om de lenge har vært landets nest største parti.

I Norge mistet SV - som har klare venstrepopulistisk trekk - over halvparten av sine velgere etter åtte år i regjering.

Også her skiller Frp seg ut; de fire årene de har vært med på å styre Norge synes å ha svekket dem lite blant velgerne, ja, nå i innspurten klarer de til og med å vokse.

Det var Martin Kolberg som i sin tid skulle knekke Frp-koden, og et av de særtrekk ved Frp han framhevet var at de sier én ting i opposisjon, og gjør noe helt annet når de får makt.

Dette var før Frp kom i regjering, og i ettertid ser vi at Kolberg bare fikk delvis rett: Frp gjennomfører riktignok en annen politikk enn de sto for i opposisjon, men de sier i stor grad det samme.

Da er vi framme ved Listhaug-metoden: Frp-politikeres rett til å fremme partiets primære synspunkter, selv når de går på tvers av det regjeringen sier og gjør.

For to år siden kunne det hett Sandberg-metoden. Da var det stortingsgruppen som flagget partiets primære synspunkter, til den grad at den i enkelte saker stemte mot egen regjering.

Det var svært parlamentarisk uryddig. Enda mer uryddig er det i dag, når en av statsrådene i visse saker får framstår som den fremste opposisjonspolitiker mot en regjering hun selv sitter i.

Det er oppsiktsvekkende, og dypt kritikkverdig, at Erna Solberg, som regjeringens leder har gitt Frp så stort spillerom i forhold til de parlamentariske grunnregler.

Det viser nok hvor viktig regjeringsprosjektet har vært for Høyre, men på sikt er det bare ett parti som tjener på dette, og det er Frp.

Det har gitt dem anledning til å sitte i regjering og være opposisjonsparti på samme tid. Det er unikt i norsk, politisk historie, og hovedårsaken til at Frp helt har unngått å gå i SV-fella.

Det er et annet trekk ved Listhaugs metode som bør være vel så bekymringsfull for hennes motstandere - både i og utenfor Frp.

Listhaug behersker provokasjonens kunst til fingerspissene: Hun kaster ut en påstand, gjerne gjennom sosiale medier, og verken andre politikere eller media kan dy seg; de plukker opp slåsshansken og plutselig dreier all politisk debatt seg om Sylvi Listhaug.

Vi fikk dette demonstrert til fulle denne uken. Da Norges to statsministerkandidater tirsdag skulle diskutere Norges framtid, havnet nesten hele fokus på Listhaugs ferske reise til Sverige.

En reise som ble en pinlig fiasko for Erna Solberg og regjeringen, men en triumf for Sylvi Listhaug Frp.

At svenskene avviste Listhaug og anklaget henne for å være uhøflig var en gave fra oven til partiet. Plutselig føk både innvandringspolitikk og «svenske tilstander» til topps på den politiske agenda igjen.

Det er et usedvanlig kløktig gjennomført politisk spill, og Norge har ikke hatt en dyktigere manipulator av media og den politiske dagsorden siden Carl I. Hagen slo gjennom på 1980-tallet.

Hagen er da også Listhaugs mentor og forbilde.

Deri ligger også nedsiden ved dette spillet for Frp som parti, i hvert fall for dem som mener partiet får mest gjennomslag for sin politikk i og ikke utenfor regjering.

Det var Siv Jensen og ikke Carl I. Hagen som fikk Frp inn i regjering, og det er ikke tilfeldig.

Hagens metode var å påvirke fra utsiden, ved å forme folkemeningen gjennom retorikk og medier. Som en følge av det endret han både den politiske dagsorden og andre partiers praktiske politikk. I stor grad slik Dansk Folkeparti har operert med stor suksess.

Et Frp i regjering vil uansett måtte bli en juniorpartner til Høyre, og for mye kampelspising vil over tid uthule velgergrunnlaget. SV største fall kom ikke de fire første årene i regjering, men de fire neste, og Listhaugs-metode sliter på alle rundt henne.

Hvor bærekraftig den egentlig er gjenstår derfor å se, men så langt har metoden vært en dundrende suksess for Frp. Uansett om regjeringen overlever eller ikke.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags