Svalbard eller ikke, i dag har Russland intet å tjene på å utfordre folkeretten i nordområdene

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Apropos«Den russiske fare» har vært en permanent del av norsk startegisk tenkning i over 500 år. Det har ikke vært uten grunn, til tross for at våre to land aldri har vært i krig, og de siste russiske røverraid inn på norsk område kom på 1600-tallet.

Russlands størrelse, militærmakt og ekspansjonistiske tradisjoner gjør landet til en komplisert nabo for ethvert lite land med konkurrerende strategiske interesser.

De siste 70 årene har Norge balansert dette gjennom en allianse med verdens sterkeste militærmakt.

De aller siste årene har den russiske fare igjen aktualisert seg selv, gjennom Russlands aggressive adferd overfor andre naboland.

Siste trekk er en rapport fra det russiske forsvarsdepartementet, som utpeker Svalbard som det sted der konflikten mellom våre to land lettest kan føre til krig.

I seg selv er dette ingen overraskelse, mange vestlige analytikere vil være enige. Spørtsmålet er om dette er nettopp det - en analyse - eller et bevisst ønske om å trappe opp konflikten med Norge.

Skal man svare på det, må man skjønne at «Russland» ikke er en monolittisk enhet, der alle utspill er planlagte og kalkulerte for å oppnå en spesifikk effekt.

Russland er riktignok et toppstyrt land, men det preges også av mange interen maktkamper for å påvirke manne på toppen, president Putin.

Det betyr at en rapport som dette er irrelevant, om den ikke settes inn i en større sammenheng. Det samme gjelder ulike strategiske øvelser der russiske militære ser på hva som skal tilfor å innta Finnmark eller Baltikum.

Det som teller er intensjonen bak slike strategiske trekk.

For å ta et historisk eksempel. I 1945 utarbeidet den sovjetiske militærledelsen konkrete planer for hvordan Sovjet kunne beholde alt norsk land øst for Tanaelva.

Stalin sa nei, han ville ikke utfordre Jalta-avtalen som ga Sovjet kontroll over hele Øst-Europa. Å erobre en del av anerkjent vestlig interessessesfære ville skadet Russlands overordnede strategiske interesser.

Man bør derfor spørre seg hva som i dag er Russlands overordnede strategiske interesser når det gjelder Arktis. Det vet vi faktisk ganske mye om.

Russland har siden 2008 hatt en klart definert nasjonal sikkerhetsstrategi for Arktis. Den definerer energisikkerhet som landets primære interesse i Arktis.

Den slår også fast at stabilitet og fredelig samarbeid med nabolandene i nord er den beste måten å sikre energiressursene på.

Det har to hovedgrunner. En er at Russland rent teknologisk ikke vil kunne utnytte oljen og gassen i nord uten hjelp fra vestlige selskaper.

Den andre at Russland har krevd eiendomsretten til Nordpolen, og at dette kravet nå behandles av FNs havrettskommisjon. Mange, også vestlige eksperter, tror Russland har store sjanser for å vinne fram med det kravet.

Uansett vil det gå mange år for FN beslutter noe, og i mellomtiden har Russland absolutt intet å tjene på å utfordre folkeretten i Arktis.

En av de mest perspektivrike studiene av Russlands president heter «Mr. Putin: Operative in the Kremlin» og er skrevet av de amerikanske forskerne Fiona Hill og Clifford Gaddy.

Hill begynte nylig å jobbe for USAs nasjonale sikkerhetsråd, mens Gaddy er professor ved Penn University.

Et av derrs hovedpoenger er Putins ekstreme opptatthet av forsyningssikkerhet, både når det gjelder energi, matvarer og finanser.

Han vil sikre Russland uavhengighet i forhold til alle ytre krefter, for ham er forutsetning for å kunne ha en selvstendig utenrikspolitikk.

Et annet viktig poeng er at Putin har omtrent samme forhold til sannhet som Trump.

Også han er veldig opptatt av å framstå som uberegnelig, både innad og utad, så han sender ut ulike prøveballonger for å se hvordan andre reagerer. Så tilpasser han politikken etter dette, uavhengig av hva han tidligere har sagt eller gjort.

Dersom utspillet om Svalbard ikke er en analyse - eller del av en indre maktkamp- er det antakelig er en slik kalkulert prøveballong. Da vil Norges – og Natos - reaksjon bli nøye overvåket.

Mye av den russiske utenrikspolitikken vil uvegerlig virke irrasjonell for oss. Men den er alltid mye mer langsiktig og kalkulert enn den kan virke.

Og den langsiktige russiske strategien i Arktis er fremdeles innstilt på å følge en fredelig vei. Det er ingen ting i utviklingen av internasjonal politikk i det siste som har endret det.

Hva vi enn måte tro om vår egen betydning eller ikke, for Russland er vi - og Svalbard - en liten brikke i et svært stort spill.

Så langt har det virket til vår fordel, og slik vil det også være i overskuelig framtid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags