Faklene flammer i Salten, som ledd i et globalt oppgjør med økende ulikhet

Av
DEL

AproposFaklene flammer i Salten. Som de gjør i Chile, i Hong Kong, Bolivia og Libanon.

Protestene er ikke like brutale her hjemme som andre steder, ei heller svaret på dem. De er likevel en del av en samlet global trend; folk trekker ut i gatene for å protestere mot en utvikling de føler mer og mer truende.

Protestene har ulikt utgangspunkt; fra klima til korrupsjon, fra stigende priser til skolenedleggelser.

Men de har også mye til felles; en økende folkelig frustrasjon som ikke lenger kanaliseres gjennom valg og demokratiske prosesser, men gjennom mer ukontrollerte protester.

Når folket trekker til gatene er det nesten alltid et uttrykk for at de ikke lenger har tillit til at normale, demokratiske kanaler fungerer.

«Systemet er rigget», hevdet Donald Trump i 2016 og vant et valg på det. «Systemet er rigget», sier Demokratenes presidentkandidat Elisabeth Warren i dag, og håper å vinne et valg på det.

Påstanden gir altså gjenklang på både høyre og venstre side, og peker mot at det som nå skjer dypest sett er uttrykk for en systemkrise.

Det er et faktum at vi mennesker i stordelen av vår eksistens - for å sitere økonomen Todd Buchholz - «ikke har hatt det bedre på to bein enn mens vi gikk på fire».

Så sent som på 1600-tallet kunne så mye som 60 prosent av alle engelskmenn dø før de fylte 16 år, mens sult, pest og vold var en integrert del av hverdagslivet for alle, bortsett fra en liten elite.

Så endret framveksten av tre systemer alt; demokratiet, kapitalismen og nasjonalstaten.

De vokste i ulikt tempo og med ulikt utgangspunkt, men konvergerte mer og mer fra rundt 1700 og framover.

Det innledet en økonomisk vekst uten sidestykke. Den har primært gagnet vår del av verden, men de siste tiårene har vi også sett en klar velstandsøkning land som Kina og India.

Mens alle de tre delene av det vestlige vekstsystemet er under press.

Kanskje ikke så rart når den generasjonen som vokser opp nå, er den første i historien som kommer til å bli fattigere enn sine foreldre.

Nå gjelder ikke det alle, noen vil vokse opp rikere enn noen gang. Ja, fordelingen av rikdom i våre samfunn er på vei tilbake til tiden før 1700-tallet: En knøttliten elite sitter med nesten alle pengene og all makta.

300 år med utjevning er over. 300 år der kapitalisme og demokrati i samspill førte til at samfunnets rikdom ble jevnere og jevnere fordelt mellom ulike klasser.

At denne utviklingen nå snur utgjør en åpenbar fare for demokratiet, men det er like farlig for kapitalismen.

En av dens fremste representanter, superinvestor Warren Buffet sier det slik: «Visst foregår det en klassekrig, men det var min klasse som startet krigen, og som vinner den».

Buffets poeng er at den økende ulikheten ikke kan vedvare; presser du folk hardt nok, slår de tilbake. Og jo hardere press, dess mer voldelig blir svaret.

Som i Batman-filmen "The Dark Knight Rises" der folkedomstolen gir de som har levd av «blodet og svetten til de mindre mektige» valget mellom død og eksil. Eksil ved å måtte gå over en elv på syltynn is, en sikker død det også. Som folket i Gotham til fulle unner sine undertrykkere.

Nå er Batman en film, og Gotham en fiktiv by, men filmskaperne har utvilsomt fanget opp en revolusjonær understrømning i vår tids virkelige verden: Hatet mot mektige eliter øker i takt med at våre egne liv blir tøffere og tøffere.

Ingen systemer er elsket for sin egen skyld, men fordi de løser våre nære problemer bedre enn andre systemer. Det har kapitalisme, demokrati og nasjonalstat gjort sammen i over 300 år.

I det øyeblikket et flertall opplever at de ikke gjør det lenger, vender de seg mot systemet.

Det er det vi nå ser, hver på sin måte og hver med sin styrke og aggresjon. I Santiago, i Lima, i Paris, i Steigen og i Fauske.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags