Gå til sidens hovedinnhold

La oss innrømme det: Trump hadde rett om Nord-Korea

Artikkelen er over 3 år gammel

Apropos Dette er et leserbrev, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

USAs 37. president Richard Milhous Nixon er også en av landets mest omstridte. Han er den eneste som ble tvunget til å gå av etter å ha begått en forbrytelse, og han rangeres jevnlig som en av landets dårligste ledere gjennom tidene.

Men Nixon var først og fremst en innenrikspolitisk katastrofe. Utenrikspolitisk noterte han seg for en rekke triumfer; han fikk slutt på Vietnamkrigen, han undertegnet en historisk nedrustningsavtale med russerne og han normaliserte forholdet til Kina.

Slik sett etterlot han utvilsomt USA som et tryggere sted enn da han tok over landet.

Et av kjernepunktene i Nixons utenrikspolitisk tenkning var den såkale «Madman-teorien»: Om dine motstandere tror du er irrasjonell og ustabil, tenker de seg om to ganger før de presser deg for hardt. Særlig om du har fingeren på en atomknapp.

Det er omstridt hvorvidt dette bidro til Nixons realpolitiske resultater, men en som definitvt mener det er USAs nåværende president Donald Trump.

Det er da også åpenbare likheter mellom hvordan Nixon tilnærmet seg Kina, og Trump Nord-Korea: En aggressiv retorikk utad, hemmelig besøk av egen utenriksminister hos fienden, sportsdiplomati og til slutt et toppmøte ingen trodde var mulig.

Nå er det fremdeles usikkert om dette møtet vil finne sted eller ikke, men Trump har uansett oppnådd mer overfor Nord-Korea enn hans fire forgjengere til sammen.

En av årsaken er at han - som Nixon - har vært mer fleksibel enn forgjengerne når det gjelder hvilke krav som må være oppfylte før forhandlingene kan starte.

Han har også vært villig til å bli «skitten på hendene» ved å snakke direkt med en av klodens verste tyranner og massemordere. Slik Nixon var villig til å møte Mao, tross hans grensløse overgrep mot egne innbyggere.

Selv om Trump ligner Nixon finnes det også store forskjeller. Nixon var genuint opptatt av utenrikspolitikk, og forberedte seg på Kina-reisen ved å lese bøker mer enn dokumenter.

Trump er genuint uvitende om verden rundt seg, inkludert Nord-Korea, og lite tyder på at han vil lese seg opp før møtet.

Nixon hadde dessuten hjelp av Henry Kisisinger, en av internasjonal politikks skarpeste hjerner. Trump har John Bolton, som mener eneste vei til fred på den koreanske halvøy er at Kim går av - eller blir drept.

Mye kan altså ennå gå galt, men så langt har Trump lyktes over all forventning med sin politikk overfor Nord-Korea. Det bør vi mange som har vært kritiske til hans mange utspill nå innrømme.

Slik Ian Bremmer gjør. Bremmer er en av verdens ledende analytikere av «politisk risiko» og har tidligere kalt Trump «avskyelig, uærlig og inkompetent».

Han sier nå at det var Trumps harde linje som fikk Kina til å presse Kim til forhandlingsbordet.

Lykkes det nå å få til atomnedrustning på den korenske halvøy, mener Bremmer derfor at neste års fredspris bør deles mellom Trump og presidentene i Kina, Sør-Korea og Nord-Korea.

I sjakk er en gambit å ofre en av sine egne brikker for å sikre seg fordeler lenger fram i spillet. Trump har tidligere sammenlignet det å gjøre forretninger med å spille sjakk; begge deler handler om strategi.

Så får framtiden vise om hans «offer» - å akseptere forhandlinger før Nord-Korea har oppfylt alle sine forpliktelser - er et bevisst strategisk grep ala Nixon, eller en såkalt «bukk».

Sjakkspillernes betegnelse på en feil så alvorlig at den ender med å koste deg hele partiet.

Kommentarer til denne saken