Det vi opplever som et folkelig opprør er mer en kamp mellom eliter, enn en kamp mot eliter.

President-elect Donald Trump waves as he walks to his vehicles at a church service at St. John’s Episcopal Church across from the White House in Washington, Friday, Jan. 20, 2017. (AP Photo/Alex Brandon)

President-elect Donald Trump waves as he walks to his vehicles at a church service at St. John’s Episcopal Church across from the White House in Washington, Friday, Jan. 20, 2017. (AP Photo/Alex Brandon) Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Apropos«Et opprør mot elitene». Slik forklares gjerne vår tids politiske uro, en uro som blant annet har ført til Brexit og Trump.

Dette er for så vidt en korrekt observasjon, men den kan ikke forklare alt. Opprør mot elitene har nemlig vært en del av politikken siden den første elite oppsto.

Ordet «elite» har samme basis som engelske «election», altså valg. En elite er altså en gruppe utvalgte mennesker.

Historisk sett har de gjerne blitt utvalgt gjennom arv. For konger og aristokrater; genetisk arv. I embetsmannsstaten; sosial arv. Mens det i vår tid er demokratiske valg som sikrer elitene legitimitet.

De to første typene «utvelgelse» hadde gjerne et generasjonsperspektiv, mens elitene i dag kan kastes hvert fjerde år, gjennom endringer i folkets vilje.

Det egentlige spørsmål er derfor hvorfor folk ikke gjør opprør mot elitene oftere? Når deres muligheter til å gjøre det er blitt så drastisk forbedret i forhold til tidligere tider.

Svaret er relativt enkelt; folket trenger elitene like mye som før. Det er strengt tatt bare å se på hvem «opprøret mot elitene» gir makt, for å skjønne dette.

Donald Trump er milliardær, sønn av en milliardær og berømt tv-stjerne.

Brexit-kampanjen ble ledet av Boris Johnson og Michael Gove, begge toppolitikere gjennom mange tiår og utdannet ved eliteinstitusjonene Eton og Oxford.

Marine Le Pen er utdannet jurist, og del av et mektig politisk dynasti.

Og det er snart 30 år siden Geert Wilders jobbet med noe annet enn politikk.

Opprøret mot elitene ledes altså av mennesker som selv tilhører en elite. Slik sett kan man si at det vi opplever mer er en kamp mellom eliter, enn mot eliter.

Slik har det da også vært historisk sett. Med unntak for enkeltstående slave- og bondeopprør, har det alltid handlet om at ett maktsentrum nedkjempet et annet, og overtok dets plass som herskende elite.

Det nye er at elitene i dag trenger folket, i like stor grad som folket trenger elitene. Dermed vinner den elite som best kan utnytte folkets uro.

I et samfunn der makta velges hersker det en skjør balanse mellom folket og elitene. En grunnforutsetning for denne balansen er at elitene oppleves om dyktigere enn folket.

Vi ikke bare aksepterer at våre idrettshelter, skuespillere og kunstnere tjener bedre enn oss og lever et mer glamorøst liv, vi elsker dem tross alt dette. Så lenge de er ekstremt flinke i det de gjør, og har suksess.

Slik er det stort sett også med de politiske elitene. Problemet er at det er vanskeligere å definere suksesskriterier for dem.

Ett slikt kriterium skiller seg likevel ut. Det ble formulert slik av Ronald Reagan i et spørsmål til velgerne: «Har du det bedre nå enn for fire år siden?».

Et stort flertall svarte nei, og Reagan vant presidentvalget i 1980. Deri ligger også de herskende eliters problem i dag; svært mange av velgerne opplever at de ikke har fått det bedre. Dessuten; utsiktene for de neste ti årene er enda mer skremmende.

Egen økonomi er en viktig del av denne engstelsen, men vel så viktig er en sosial og kulturell frykt stilt overfor enorme samfunnsendringer initiert av elitene.

Man kan mene hva man vil om masseinnvandring, EUs stadig tettere integrasjon, Vestens kriger i andre land, eller for den saks skyld nedlegging av kommuner og lensmannskontor.

Men intet av dette kommer etter press nedenfra, det er elitenes måte å si til folket «vi vet best hva som er bra for dere».

Legg til økende lønnsforskjeller, nye sosiale skiller, at arv igjen bestemmer hvem som skal lykkes og ikke, at bankene berges, men ikke fattigfolk, gylne fallskjermer til de i eliten som mislykkes o.s.v., og det er kanskje ikke så rart at dagens eliter sliter med å legitimere sin påstand om at de kun handler ut fra folkets beste.

Problemet er bare at folket i frustrasjon over elitenes svik vender seg til folk som i enda mindre grad vil deres beste.

Deri ligger det virkelig tragiske i dagens situasjon.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags