Om konsekvensutredninger

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevMotstanden mot oljeaktivitet i LoVeSe har i løpet av de siste ukene manifestert seg i et slagordsmessig «nei til konsekvensutredninger» - dette uten at leserne og velgerne har blitt særlig klokere på hva disse konsekvensutredningene egentlig handler om. Konsekvensutredninger (KU) blir framstilt som en åpning til - og et «frislepp» av - oljeaktivitet. Dette er feil forståelse av den lange prosessen fra påvisning av en ressurs – via mange typer utredninger - fram til at det eventuelt gis tillatelse til utvinning av ressursen.

Det finnes svært gode (og dårlige!) argumenter både for og mot oljeaktivitet i LoVeSe, og de fleste argumentene er velkjent og behøver ingen repetisjon her. Gitt dagens teknologi og samfunnsmessige virkninger er jeg personlig svært betenkt over oljeaktivitet i disse områdene, men samtidig er jeg sterk tilhenger av at enhver ressursforvaltning skal skje på grunnlag av best tilgjengelig kunnskap og prinsippene som er gitt for en bærekraftig forvaltning.

En bærekraftig forvaltning av arealer forutsetter at vedtak om arealbruk treffes på grunnlag av kunnskap og erfaring om konsekvensene av et inngrep. Her må det bemerkes at et formelt vern også regnes som et inngrep som – etter loven – skal konsekvensutredes dersom vernearealet overgår en viss størrelse. Prinsippet om en kunnskapsbasert ressursforvaltning var sentralt i Brundtland-kommisjonens rapport «Our Common Future» fra 1987. Kommisjonen bygger hele sitt bærekraftsbegrep på at forvaltningen av våre felles ressurser skal skje på grunnlag av den beste tilgjengelige kunnskap, og at den skal ses i en sammenheng mellom de tre faktorene miljø, sosiale forhold og økonomi.

En konsekvensutredning er en metode for å samle mest mulig relevant kunnskap for å sikre beslutningsgrunnlaget før en beslutning skal tas. Dette har sitt grunnlag i forvaltningsloven som legger til grunn at et forvaltningsorgan plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Formuleringen «så godt som mulig» gir anvisning om et strengt utredningskrav. Tatt på ordet innebærer dette at ansvarlig myndighet må sørge for å kartlegge og vurdere alle forhold av relevans for beslutningen før vedtak treffes. Alle forhold vil være forhold knyttet til de tre faktorene miljø, sosiale forhold og økonomi. Konsekvensutredninger skal vise både positive og negative konsekvenser. En konsekvensutredning skal – i tillegg til å framlegge kunnskap – også avklare mulige alternativer, sambruk av arealer og sk «avbøtende tiltak» dvs tiltak som skal redusere ulempene for andre brukere og rettighetshavere i området.

Kravet om konsekvensutredninger før det fattes vedtak om arealdisponeringer og tiltak, er en del av vår lovgivning. Dette har ligget fast i lovverket siden 1990. Dette avspeiler hva som har skjedd i andre land med tilsvarende lover og bestemmelser om konsekvensutredninger – ikke minst i EU og i de andre nordiske landene. Lover og regler om konsekvensutredninger må også sees i sammenheng med den betydelige metode- og kunnskapsutviklingen som har skjedd på dette feltet både regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Konsekvensutredninger har blitt et viktig marked for utviklingen av kunnskapsbedrifter både her i Nordland og for øvrig i regionen.

I forhold til LoVeSe har vi vært igjennom forvaltningsplanene for Barentshavet og Lofoten i 2006 og 2011. I 2011 presenterte regjeringen Stoltenberg II revideringen av forvaltningsplanen. Her ble det vedtatt ytterligere kunnskapsinnhenting i områdene, og fortsatt ingen oljeaktivitet så lenge kunnskapsinnhentingen pågikk. Det er gjennomført undersøkelser i forhold til miljø og fiskeri, og det er gjort simuleringer av forurensning. Det er også gjennomført foreløpige vurderinger av sosiale forhold. Når det gjelder økonomi, er utredningene så langt nærmest fraværende. Materialet som ble generert gjennom forvaltningsplanen er svært viktig, men ikke på langt nær tilstrekkelig for å kunne vurdere konsekvensene av en evt oljeaktivitet i LoVeSe, og i vurdering av evt alternative utviklingsbaner for regionen.

Sett i forhold til de samfunnsmessige utfordringene som regionen står overfor, trengs det her både et kunnskapsløft og betydelige og konkrete tiltak i forhold til regionens videre utvikling. Her kunne en omfattende KU-pakke ha synliggjort og derved bidratt til økt fokus på de befolkningsmessige og sysselsettingsmessige utfordringene som preger LoVeSe.

Etter mitt syn burde man ha gjennomført en meget omfattende KU-pakke både for denne regionen og andre regioner som sliter med befolkningsnedgang (spesielt blant unge), mangel på arbeidskraft, mangel på kompetansearbeidsplasser mv. En slik KU-pakke kan gjennomføres uavhengig av om det blir oljeaktivitet eller ikke. Beslutningen om evt oljeutvinning skal – etter loven - skje etter at KU-pakken og evt andre tillatelser er på plass. Det er de som kjent ikke i dag.

Det store spørsmålet er; hva gjør vi med LoVeSe uavhengig av om det blir oljeaktivitet eller ikke? Det er blitt påpekt mange ganger av flere Regjeringer at LoVeSe er landets viktigste fiskeri- og havbruksområde – og derved ett av Europas viktigste områder for produksjon av sjømat. Men hvorfor skal dette svært viktige området for nasjonen forvaltes fra Bergen og Oslo? Hvorfor ligger ikke Fiskeridepartementet, Fiskeridirektoratet og Havforskingsinstituttet i LoVeSe? Er palefisket i Puddefjorden av større nasjonal interesse enn fiskeriene i LoVeSe? Hvorfor ønsker man å flytte kystvaktbasen fra Sortland til Bergen? Og hva er det de driver med der inne i Fiskeridepartementet?

For å kunne komme videre trenger LoVeSe en del konkrete svar, og disse svarene må underbygges av kunnskap. I disse trumpske tider er den populistiske «kampen mot kunnskapen» dessverre igjen blitt meget aktuell både her i landet og for øvrig. Dette er ingen vei å gå for LoVeSe og Nordland. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags