Når de enige krangler mest

Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

AproposDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er et sterkt bilde. Av en norsk politiker med hakekors på jakkeslaget. Som øverste ansvarlig for innvandringspolitikken, anklages hun for å ta i bruk nazistiske metoder. Året er 1995 og politikeren heter Grete Faremo.

Det er få politiske saksfelt som skaper så heftige debatter som innvandringspolitikk. Ut fra det skulle man tro at feltet er preget av dyp politisk uenighet. Sannheten er den motsatte; det er få områder der norsk politikk er mer preget av konsensus. Fordi de tre største partiene; Ap, Høyre og Frp, stor sett har ført den samme politikken i flere tiår.

Forsker Jan Paul Brekke ved Institutt for samfunnsforskning sa det slik til Aftenposten for noen år siden: «De siste 15 årene har asylpolitikken gått som en stafettpinne mellom regjeringene». Fra Faremo, via Jern-Erna, til Pål Lønseth og fram til Sylvi Listhaug. Listhaugs retorikk irriterer nok mange, men stort sett viderefører hun tidligere regjeringers innvandringspolitikk.

Dette er ikke en konsensus uten gnisninger. Særlig innad i Arbeiderpartiet føler store grupperinger at partiet er blitt for lik Frp i innvandringspolitikken. For to år siden gjorde de opprør, og fikk et flertall med på å åpne for 10.000 nye syriske flyktninger.

Nå er det nok et asylopprør på gang. Denne gangen gjelder det mindreårige asylsøkere, som mange ønsker å gi permanent opphold. I dag sendes de ut når de fyller 18 år.

Forslaget gir partiledelsen hodepine. På vei inn i valgkampen er de redde for å gi Frp ny ammunisjon til påstanden om at Ap er i ferd med å bli myke i innvandringspolitikken. Slikt koster fort velgere.

I norske mottak sitter det pr. nå i overkant av 300 mindreårige som skal ut når de fyller 18. Et flertall av dem er fra Afghanistan. 99 prosent av disse er gutter. De har reist gjennom flere tidssoner, og gjennom en rekke land der deres liv ville være like sikre som i Norge. De har vært assistert av dyre menneskesmuglere.

Både UNICEF og FNs flyktningorgan UNHCR har slått fast at mange av dem er sendt til Norge av sine familier for at de skal sende penger hjem. Tallmessig er det intet stort problem å gi dem alle permanent opphold. Politisk er det en risikosport. Akkurat nå er det rolig på asylfronten, men avtalen med Tyrkia er skjør og trafikken over Middelhavet har ikke tatt av.

En ny flyktningstrøm rett før valget kan gi Ap et gigantisk forklaringsproblem, om de nettopp har åpnet for en oppmykning av asylreglene. Og Frp desto mer vind i seilene.

Sist et asylopprør vant fram i partiet, måtte Ap kompensere med å være enda hardere enn Frp i klypene da flyktningstrømmen eksploderte. Blant annet med å foreslå direktefly fra Kirkenes til Kabul. Ledelsen foretrukne utfall denne gang er nok derfor et ullent kompromiss, av den typen Ap er så gode på.

Så kan venstresiden fortsatt tegne Hitler-bart på Sylvi og ikke Jonas. Og Ap kan la valgkampens innvandringsdebatter handle om retorikk og ikke realiteter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken