Sp surfer videre på en bølge av folkelig frustrasjon, som ikke stoppes av at dresskledde byfolk kaller det populisme.

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

Meninger«By og land, hand i hand» er et av norgeshistoriens mest berømte, politiske slagord. Og et av de mest effektive.

Slagordet bidro til å økte Arbeiderpartiets oppslutning med nesten ti prosent ved stortingsvalget i 1933, og på den tilhørende valgplakateen så man representanter for de tre grupperinger som den gang ble ansett som ryggraden i norsk næringsliv; bønder, fiskere og industriarbeider.

En ny allianse mellom by og land var skapt, en allianse som to år senere ga regjeringsmakta til Ap og Bondepartiet.

Samarbeidet la også grunnlag for den store innflytelse henholdsvis arbeidsgivere, arbeidstakere og bønder fikk i norsk politikk etter krigen.

Direkte gjennom næringspolitiske forhandlinger med staten, og indirekte gjennom påvirkningen av partiene Høyre, Ap og Senterpartiet.

Et gjensidig nyttig samspill, som sikret de tre grupperingene innflytelse over statlige overføringer, og de tre partiene fordeler i forhold til andre.

Om man skulle laget et lignende politisk slagord i dag, ville det nok heller blitt «By og land, mann mot mann». Senterpartiet flyr høyt på meningsmålingene, og leder an i det som mer og mer ligner et distriktsopprør mot byens økte makt.

Høyre har funnet sin plass på motsatt fløy, mens Ap sliter med å finne en balansert midtposisjon.

Sps suksess er forsøkt forklart på flere måter, fra folkelig frustrasjon over økende sentralisering, til ren populisme ala Trump. Begge forklaringer bommer, i hvert fall delvis.

Sosiologen Stein Rokkan var en av de første som påpekte den nye maktbalansen mellom organisasjoner og partier. Hans mest siterte og berømte setning er; «Stemmer teller, men ressurser avgjør».

Rokkan var også den første som identifiserte sentrum vs. periferi som en av norsk politikks sentrale konfliktlinjer.

Sammen gir de to innsiktene gode redskaper for å forstå det som nå skjer.

På overflaten ser nemlig dette ut som en typisk konflikt mellom sentrum og periferi, en konflikt som har både kulturelle, sosiale og økonomiske aspekter.

Men går man under overflaten vil man se at dette dypest sett nettopp handler om ressurser - og en forskyvning av ressurser. Ikke så mye mellom by og land, som mellom ulike aktører.

Der så vel fiskere, bønder som industriarbeidere er blant taperne.

Tradisjonelt deles næringslivet inn i primær-, sekundær- og tertiærnæringer. Samspillet som oppsto på 30-tallet var mellom de to første.  Den tredje – som gjerne også kalles servicenæringen – var ikke stor nok til å ha noen innflytelse den gang.

Det har endret seg dramatisk. De siste årene har forflytningen av ressurser – og dermed makt - vært nokså ensidig; fra produksjon (i det sist til og med fra oljenæringa) til service, fra folket på golvet til papirflytterne på kontoret.

Dette påvirker balansen mellom by og land i stor grad. Mens produksjonsarbeidsplassene gjerne lå der naturressursene befant seg, skapes servicearbeidsplassene der folk bor. Det vil i stor grad si byene.

Offentlige tjenester har vært det store unntaket. Til nå. Der en kombinasjon av svekket kommuneøkonomi og statlige effektiviseringsprosjekter fører til nedleggelse av grendeskoler, lensmannskontorer og rådhus. For så å samle arbeidsplassene på færre og større steder.

Hensikten er å gi bedre kommunale tjenester, men effekten er uansett at arbeidsplassene sentraliseres.

For eksempel kan nok nærpolitireformen gi politiet kortere responstid etter hvert, men så langt er den mest synlige konsekvensen en sterk stillingsvekst i Politidirektoratet i Oslo.

Samtidig blir mange bygdeungdommer (som langt oftere tar yrkesfag enn de i byene) stadig oftere skviset ut av de manuelle jobbene som er igjen, på grunn av globalisering og arbeidsinnvandring.

Dette er ingen ny utvikling, men den har akselerert de siste årene. Samtidig som vår oljerikdom ikke lenger makter å dekke over konsekvensene.

Det øker frustrasjonen hos stadig flere bygdefolk, og påstanden fra dresskledde, cafelatte-drikkende byfolk om at deres opprør kun er et uttrykk for primitiv populisme reduserer ikke akkurat aggresjonsnivået.

Det skjer nok ikke før byene tar på større alvor behovet for å skape arbeidsplasser på bygda også. I mellomtider surfer Sp videre på sin medgangsbølge, en bølge som snart kan føre dem og - et for tiden distriktspolitisk stillesittende - Ap til makta igjen.

Som det gjorde på 30-tallet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags