Mye tyder på at dagens Ap-ledelse ikke har det som skal til for å holde et stadig mer sprikende parti samlet

Stein Sneve er journalist og kommentator

t i Avisa Nordland ..

Stein Sneve er journalist og kommentator t i Avisa Nordland .. Foto:

Av
DEL

MeningerSpagat. Det har vel knapt vært skrevet en kommentar foran Arbeiderpartiets landsmøte uten at akkurat det ordet har vært nevnt.

Det er heller ikke blitt mindre aktuelt etter landsmøtets to første dager. I sak etter sak framstår partiet delt, om ikke på midten så langs velkjente skillelinjer; by mot land, industriutvikling mot klima, innvandring mot stengte grenser.

Å finne løsninger innenfor disse og andre saksområder som gjøre begge fløyer fornøyde, synes å bli stadig vanskeligere for dagens Ap-ledelse.

Partiets problem er derfor ikke så mye at det står i en spagat - det gjør alle brede, folkepartier fra tid til annen - men at det ikke synes å ane hvilken fot det skal bevege først for å komme seg ut av spagaten.

Mange synes å mene at partiet bør bevege den venstre foten først. De viser gjerne til Senterpartiet suksess med å reise rundt på bygdene iført Aps gamle distriktspolitiske klær.

Eller de peker på SVs og Rødts vekst etter at de spisset retorikken mot rikinger og den ulike fordelingen av velstand i Norge.

Og ja, Sp har hatt en voldsom suksess med sin nyfunne retorikk. Den har likevel ikke gitt dem tilslutning fra mer enn 15-17 prosent av velgerne.

Det er godt under det Ap har, selv på sitt laveste, og lite tyder på at Sp kan vokse så mye mer ved ensidig å basere seg på velgere i grisgrendte strøk.

Det er nemlig et faktum at makta sitter i byene. Ja, det er selve grunnlaget for Sps suksess; bygdas protest mot at byene får for mye.

Men makta sitter i byene av en grunn; det er der det bor flest velgere.

Denne skjevheten i maktforhold vil forsterke seg fremover, både gjennnom økt flytting til byene og den endring i innflytelse det vil medføre under dagens system for tildeling av mandater.

Et Ap som ensidig stiller seg på bygdas side vil derfor fort opphøre med å være et bredt folkeparti.

Å bevege den høyre foten først er heller ingen umiddelbar oppskrift på suksess. Det advares innad i partiet om at et vern av Lofoten vil skape mange hjemmesittere ved neste valg, og partiet har alt fått de første utmeldelser etter at et fletall av fylkeslagene har gått inn for vern.

Problemet er bare at frykten for en mulig oljevirksomhet i disse områdene, antakelig vil koste Ap langt flere velgere og medlemmer.

Partiet blør alt velgere i retning SV og Rødt, og særlig overfor unge velgere er det å framstå som et klimavennlig parti helt avgjørende.

Hvordan kommer man seg så ut av en spagat? Det avhenger litt av hvor man har tyngdpuktet, men det viktige er at uansett hvilken fot man beveger først, så må den andre komme raskt etter.

Slik «sklir» man føttene sammen, og kan igjen stå oppreist. Det krever vilje, konsentrasjon og kraft.

Det store spørsmålet er om dagens ledelse i Ap har de egenskapene. Om partiet har dem: Evnen til å gi høyre eller venstre fot litt mer i begynnelsen, mot at man selv får være med på veien oppover.

Det som gjerne kalles kompromisser, det som Ap historisk sett har vært så flinke på.

Det kan være flere grunner til at det er verre nå. Partilandskapet over hele Europa har sprukket opp de siste årene, og over alt rammer det de brede folkepartiene sterkest.

Partienes rolle som meningsdannere er også svekket mer generelt. Mens mange før fant sine meninger gjennom medlemskap i edruskapsforeninger, målrøsla, lavkirkelige bevegelser og politiske partier, danner de nå sine meninger selv.

Deretter leter de etter et parti. Ikke for å la seg påvirke av partiet, men for å dytte det i retning egne meninger.

Det svekker partidisiplinen dramatisk, og krever stadig mer av partiledelsen om den skal makte holde flokken samlet.

Mye tyder på at dagens ledelse ikke har det som reves for akkurat den oppgaven. Kanskje blir det bedre med Bjørnar Skjæran på laget, kanskje ikke.

Det het seg i sin tid at Arbeiderpartiet ikke var noen søndagsskole. I dag må man i stedet spørre om det i stedet er blitt en barnehage.

Der er som kjent både lek i sandkassa, saltomortaler og spagater en del av hverdagen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags