Lite tyder på at Giskes fratreden blir siste akt. I hvert fall ikke for partiet. Til det er splittelsene for dype, og følelsene for såre.

OSLO  20180108.
Kjersti Stenseng og Jonas Gahr Støre under pressekonferanse ved APs sentralstyremøte mandag

Foto: Berit Roald / NTB scanpix

OSLO 20180108. Kjersti Stenseng og Jonas Gahr Støre under pressekonferanse ved APs sentralstyremøte mandag Foto: Berit Roald / NTB scanpix Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

AproposDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Giske-saken vakler videre, som en blanding av amerikansk såpeopera og gresk tragedie. Seneste dramatiske utvikling er Giskes fratreden, men lite tyder på at den blir siste akt.

I hvert fall ikke for partiet. Til det er splittelsene for dype, og følelsene for såre.

Men den kan fungere som et dramaturgisk vendepunkt, fordi den åpner for igjen å kunne debattere Aps mer grunnleggende problemer. Problemer som går langt ut over en slett partikultur, og fortsetter med å sende partiet nedover på meningsmålingene.

Helgens måling for Nationen/Klassekampen gir partiet en oppslutning på 24, 2 prosent.

Det er til og med lavere enn katastrofevalget i 2001, da Ap også slet med ledelsen, om enn på en helt annen måte.

Deri ligger også et lite håp.

Etter at Jens Stoltenberg kort tid etter gikk seirende ut av den ti år lange maktkampen med Torbjørn Jagland, gjennomførte han en imponerende snuoperasjon. I et parti som var vel så splittet i sårede fraksjoner som nå.

Ikke minst innså Stoltenberg at det var nødvendig med en bredere koalisjon. Det hadde tidligere vært utenkelig for «ørnen blant partiene», og ikke alle var like begeistret for nyorienteringen.

Legg til at dette var første gang Senterpartiet samarbeidet til venstre for midten, og SVs første regjeringsdeltagelse, og det hele framstår som et usedvanlig dyktig stykke politiske ingeniørkunst.

En annen nøkkel til snuoperasjonen var at det lyktes Stoltenberg å få LO med på laget, til tross for at Jagland fremdeles hadde sterke støttespillere der.

At to tredjedeler av LOs medlemmer endte opp med å stemme på de rødgrønne, bidro sterkt til valgseieren.  I høst var det derimot svært mange LO-medlemmer som valgte sofan foran Ap.

Det kan forklares med særlig tre forhold; vage skatteløfter, uklar innvandringspolitikk og en valgkamp nesten blottet for fokus på arbeidsmarkedsspørsmål.

Alle tre forhold har et fellestrekk; de handler om forsvar av velferdsstaten.

Det har tradisjonelt en styrke for sosialdemokratiske partier, men ikke nå lenger. I stadig flere land framstår høyrepopulistiske partier som de fremste forsvarere av en raus velferdsstat.

Koblet med et aggressivt forsvar av nasjonal arbeidskraft gjennom en restriktiv innvandringspolitikk, er dette blitt en vinnerformel overfor tradisjonelle arbeiderklassevelgere.

Heri ligger også elementer for en vei tilbake for Ap.

I høst gikk det danske søsterpartiet kraftig fram og ble den store vinneren i kommunevalget.

En av årsakene var et samarbeid med høyrepopulistiske Dansk Folkeparti for å hindre sosial dumping, skattelettelser til de rike og økt i pensjonsalder.

Samarbeidet - i stor grad initiert av dansk LO - ga sosialdemokratene stor framgang, mens DF for første gang i sin historie gikk tilbake i et lokalvalg.

Nå er Frp et mye mer liberalistisk parti enn DF, så et lignende samarbeid i Norge er utelukket, men det danske eksempel tyder på at arbeiderklassevelgere kan lokkes «hjem» igjen, om de begynner å gjenkjenne sitt gamle sosialdemokratiske parti.

I samme prosess har de danske sosialdemokratene også strammet inn sin innvandringspolitikk kraftig.

Her har ikke Ap så mye å gå på, de står allerede for landets strengeste politikk sammen med Frp. Forskjellen er primært retorisk, fordi Ap må ta hensyn til en mer asylliberal venstreside.

På de andre områdene har partiet mer å hente; arbeidsmarkedspolitikk, skatteskjerping for de rikeste og forsvar av pensjonsretter.

Uansett må Ap framover velge side på en mye klarere måte enn før.

Det er fremdeles en viss sannhet i påstanden om at valg vinnes i midten, men ikke om man står i knedyp spagat over den samme midten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags