Gå til sidens hovedinnhold

LISTHAUGSAKEN – ET POLITISK NARRESPILL

Artikkelen er over 3 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Først som sist, jeg er ikke fremskrittspartimann, har aldri stemt Frp og kommer aldri til å stemme Frp. Jeg har imidlertid stemt SV i unge år, deretter Ap, og jeg stemte Sp av rent taktiske grunner like før EU-avstemmingen i 1994. I de senere år har jeg unnlatt å stemme, og grunnene til dette kan leseren muligens finne innebygd i resten av mitt innlegg. Saken handler altså om den siste ukens opphetede debatt rundt Sylvi Listhaugs «hatytringer» mot Arbeiderpartiet, og hvor respektløst hun tydeligvis skal ha uttalt seg om Utøya-ofrene. Nysgjerrig på hvordan hennes ord og ytringer opprinnelig var utformet sjekket jeg ut det «famøse» face book-innlegget til justisministeren. Jeg forventet å finne utsagn som; «jeg hater Arbeiderpartiet» eller «Utøya er en bagatell» eller «død over venstresida i norsk politikk». Stor var overraskelsen da jeg ikke klarte å finne en eneste setning i hennes skriverier som understøttet slike holdninger. Saken omhandlet rett og slett Listhaugs forslag om å gjøre det juridisk enklere å frata fremmedkrigere sitt norske pass når de bryter norsk lov ved å reise utenlands til sine IS-brødre for å delta i nedslakting av militære og sivile «vantroende». Utrolig!

Jonas Gahr Støre fikk audiens i tv-ruta, med et særdeles sorgtungt ansikt. Han fikk omfattende kameratid der han beskyldte Listhaug for å spre hat-ytringer mot Arbeiderpartiet, og for å krenke både levende og døde etter Utøya-tragedien. Han nærmest hulket i sin fortvilelse over slik forkastelig framferd av landets justisminister. På nytt tok jeg for meg nettaviser, face book-innlegg og nyhetssendinger på tv og diverse radiokanaler. Jeg klarte ikke å observere noen dokumenterte ytringer i denne saken fra Listhaug som samsvarte med Støres budskap. Listhaug hadde imidlertid skrevet at Arbeiderpartiet syntes mer opptatt av terroristenes rettigheter enn av det norske folks sikkerhet, ettersom Ap ikke ville støtte forslaget om enklere prosedyre for beslaglegning av fremmedkrigeres pass. Og dette skal altså være en hat-ytring! Du store verden! Og så kom de stormende fram fra alle kriker og kroker; AUF-representanter, røde politikere, venstresidens samlede journalist-korps fra aviser og riksmedier, og unisont ropte de BLOD! Sylvi Listhaugs blod!

Det går etter hvert opp for meg. Støres og venstresidas krav om Listhaugs avgang og beklagelse handler selvfølgelig ikke om innholdet i det justispolitiske forslaget til Listhaug, men det handler om en genuin anledning til å bli kvitt en brysom politisk motstander. Det var ikke Listhaug, men Støre selv som koblet Utøya-tragedien inn i debatten, og han later som om dette er Listhaugs ytringer og intensjoner. Dette er skittent spill, en genial politisk takling, og det er tragisk at så store deler av norske medier lar seg forføre av dette spillet. Man kan si mye ufordelaktig om både høyresida og venstresida i norsk politikk, men historien helt tilbake til mellomkrigstida vitner om Arbeiderpartiregjeringer som over tid har bygget ned forsvar og sulteforet justissektoren. Forsvaret og antiterrorpolitiet hadde magre kår også i årene under Stoltenberg/Storberget-regimet i en lang tidsperiode forut for Utøya-tragedien. At Støre nå benytter seg av Utøya-tragedien for å bli kvitt Listhaug blir et enormt paradoks. Politisk hykleri, ikledd tårevåte øyne og klump i halsen, er den beste næring for å fremme ytterligere politikerforakt i folket. Kanskje kom Listhaug ubehagelig nær sannheten.

Listhaugs «hatefulle ytring» om Arbeiderpartiets omtanke for islamistiske banditter (min formulering) er jo innholdsmessig ganske treffende. Hadde Støre hatt en smule interesse av å diskutere disse bandittenes rettigheter, og et snev av politisk ryggrad, så hadde han møtt Listhaug til saklig diskusjon om faktum i hennes forslag. I stedet går han i svart. Jeg tror at en betydelig del av landets innbyggere kunne vært svært interessert i å observere en slik debatt. Men grunnlaget for en slik interessant debatt har Støre & co effektivt torpedert.

Arbeiderpartiet er dypt såret over Listhaugs ordbruk, slik ordbruk skal visstnok fremme hat, og vitner om manglende politisk respekt. Dette hevder altså lederen i det samme partiet som fostret «leppa fra Grorud». Dette hedersnavnet hadde Arbeiderpartiets tidligere miljøvernminister Thorbjørn Berntsen. I harnisk over Englands miljøvernminister Gummers standpunkt rundt avfall fra Sellafield-anlegget kalte Berntsen vedkommende «den største drittsekk han hadde møtt», i full offentlighet. Utsagnet vakte stor oppstandelse i internasjonal presse. Men Thorbjørn var «gutten sin», han kalte en spade for en spade, og høstet ovasjoner i sitt moderparti fra grasrot til topp. Ingen i Arbeiderpartiet ropte om hatytringer, mangel på politisk respekt eller mistillitsforslag. Nedsettende ytringer fra Berntsen rettet mot en kvinnelig ungdomspolitiker fra eget parti noen år senere gjorde heller ikke nevneverdig inntrykk på partiledelsen. Han beklaget dog uttalelsen til sin unge kollega i etterkant. Berntsen ble for øvrig senere utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet.

Tilbake til Ap-lederens påstander om at Listhaug mangler respekt for ofrene etter Utøya: Hvis vi skal se på hvor dypt i Arbeiderpartisjela deres sympati og respekt for ulike ofre er, kan følgende påminnelse være på sin plass: Rett over nyttår, et par måneder etter at Giske «tilsynelatende» forlot politikken etter avsløringen av hans tafsing på unge jenter i Aps ungdomsparti, blir han mottatt som en helt i et av Aps lokallag. Han får stående applaus fra partiets egne kjernemedlemmer, herav mange kvinner. Hvor var partimedlemmenes respekt for Giskes ofre? Her oser det av Arbeiderpartiets dobbeltmoral. Men dobbeltmoral er jo som kjent dobbelt så god som «enkel» moral.

Til syvende og sist handler det altså ikke om Listhaugs påståtte hat eller manglende moral eller liten respekt for Utøya-ofre. Det handler om illeluktende politisk spill der en politisk motstander tillegges holdninger og ytringer som omskrives og forfalskes. Støres behov for å framstå som forurettet og såret vitner mer om en politiker som panisk fisker etter sympatistemmer og muligens makt ved en framprovosert regjeringskrise. Hylekoret istemmes av andre partiers ledende politikere med samsvarende motivasjon, og et nesten samlet pressekorps tømmer bensin på bålet. Skal tro om de samme journalister noensinne vil anstrenge seg for å sette på trykk utdrag av venstresidas ufine «hat»-karakteristikker av for eksempel Frp og Frp-politikere eller andre politiske motstandere opp gjennom årene? Sånn for balansens skyld? Neppe.

Listhaug er som Berntsen, hun kaller en spade for en spade. Hun kunne klokelig ha valgt andre formuleringer for å lufte sin frustrasjon over Arbeiderpartiets standpunkt til inndragning av IS-bandittenes pass, som jo faktisk er sakens egentlige poeng. Men når en ikke har et eget politisk budskap som en evner å få fram til folket, så kan et godt knep være å ty til skitne sklitaklinger rettet mot politiske motstandere. Såpass har Støre i alle fall skjønt i denne saken, og han handler deretter. I min begrepsverden framstår dette som høyverdig politisk hykleri.

Kommentarer til denne saken