Før i verden var det slik at et hus med syke mennesker var et sykehus som vi reiste til for å bli friske. Fra januar 2002 ble et hus med syke mennesker et «Foretak» organisert i statlig eide foretak som i hovedsak skulle styres etter prinsippet om New Public Management. Syke mennesker ble en vare på linje med skruer, fyrstikker eller spiker som ble bydd ut på sykehusmarkedet – hvor pasientene blir priset ut fra hvilke «oppgaver» sykehuset mener pasienten er best tjent med for å bli frisk – omtrent slik det foregår når min gamle Honda trenger litt ettersyn. Hvordan kunne det gå så galt?

Sykehusreformens opphav er et studie verdt. Kjell Magne Bondevik, KrF, ledet sin første regjering med Senterpartiet og Venstre i tidsrommet 1997 til mars 2000 da Bondevik regjeringen gikk av fordi de ikke støttet endringer i forurensningsloven initiert av H og Arbeiderpartiet: Ap fikk dermed 1,5 år i regjering – før Bondevik 2 ble en realitet høsten 2001.Under Arbeiderpartiets korte regjeringsintermesso la helseminister, Tore Tønne (Ap), fram sykehusreformen og 6. april 2001 ble det lovfestet et system for brukermedvirkning, men helseministeren hadde ingen plan om hvordan brukermedvirkning skulle gjennomføres i praksis. Bjørg Njaa, leder i Landsforeningen for pårørende innen psykiatri sa det slik: «Arbeiderpartiet har tydeligvis bestemt seg på forhånd og det har vært et råkjør for å unngå forsinkelser».

Effektiviseringsreform til regjeringen Stoltenberg ble vedtatt selv om den ble møtt av massiv kritikk fra fagfolk. Jeg vet ikke hva det var som seiret aprildagene i 2001, men etter 17 år viser fasiten at det umulig kunne være fornuften. «Rett behandling, på rett sted – til rett tid» var mantraet i juni 2009 da den rødgrønne regjeringen initierte samhandlingsreformen som ble iverksatt i 2012. «Samhandle» gir meg assosiasjoner til fellesskap, samarbeid og ansvar.

I regjeringens dokumenter finnes formuleringer om at kommunene skulle dele ansvar, sørge for sine borgeres behov for helsetjenester, uavhengig av om tjenestene skulle leveres av kommunal omsorgstjeneste eller av helseforetak. Ansvaret skulle motivere kommunene til å satse på forebyggende helsetjenester, spare kostnader og unngå sykehusinnleggelser. Fine ord ble brukt som «Synergieffekter og helhetlig tenkning» for at – vi folket – skulle ha det godt. Men hva viser fasiten?

Kommunene må betale rundt 4000 kroner per døgn for utskrivningsklare pasienter. Fordi mange kommuner ikke har økonomi til å ha klare mottaksenheter blir det en tung økonomisk ryggsekk for enkelte kommuner. Men hvem tenker på pasientenes opplevelser? Svært få – om noen – selv om det er særdeles utfordrende for pasientene å ligge på sykehus – ofte flere mil unna hjemstedet og familien uker på tamp. Fasiten vier at verken sykehusreformen eller samhandlingsreformen vektlegger de menneskelige konsekvensene i den grad som regjeringen reklamerte for hvor Synergieffekter og helhetlig tenkning var viktig for at vi folket skulle få det godt.

Siden reformene tok til er antallet sykepleiere på jobb redusert så kraftig at pleiere ofte ikke har tid til å vise omsorg. Sykepleiere blir omtalt som «ressurser» og «menneskelig kapital» på den måten blir de nedgradert til en utgift – som foretakene fortsatt vil redusert så kraftig som overhodet mulig. Arbeiderpartiet er ikke alene ansvarlig for at sykehusene ble en butikk hvor syke mennesker blir prissatt på linje med skruer, fyrstikker eller spiker.

Bortsett fra MDG og Rødt har samtlige partier på Stortinget Ap, SV, Sp, V, H, KRF og FRP vært en del av ulike regjeringskonstellasjoner siden 2001. Rekken med Helseministere – uansett fargekombinasjon – har abdisert og overlatt all styring av pasientenes helsetjenester til Helseforetakene. Vi har fått et helsevesen hvor økonomisk bærekraft teller mest – og menneskelig bærekraft blir skuflet bort i et system som styres av helsebyråkrater, finans-konsulenter og «foretak» enten det står Nord, sør, øst eller vest etter «Helse». Vi har fått et Helsesystem hvor systemene er viktigst uansett hvor høyt legene roper «varsku». Og pasientene? De er redusert til en vare som er prisgitt systemenes mange ulemper.

Slik jeg er det er dagens foretaksmodell gått ut på dato. Lokalpolitikere og fylkestings politikere bør så snart som mulig begynne å trene på å lytte til folket – IKKE til makta i sør. Hvis lokalpolitikere ikke evner å lytte til folket må vi være svært kritisk til hvem vi gir tillit til ved kommune – og fylkestingsvalget i 2019.