Et klart flertall av europeiske velgere er i ferd med å gå kraftig lei den liberalistiske høyresidens ensidige satsing på markedsløsninger

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

AproposFra 1924 til 1927 doblet Arbeiderpartiet sitt stemmetall, og ble for første gang Stortingets største parti. I alle de 90 årene som har gått siden da, har de vært det.

Ved samtlige valg fra 1933 til 1973 - en periode på 40 år - hadde partiet aldri under 40 prosent av stemmene.

De 16 årene mellom 1945 og 1961 ga det dem rent flertall på Stortinget.

Det var i denne perioden Ap fikk tilnavnet «ørnen blant partiene», og Norge ble beskrevet som en de facto ettpartistat.

Den mest eksplosive veksten i oppslutningen om Ap skjedde altså på 20- og 30-tallet. Årsaken er enkel: Velgerne opplevde at partiet hadde de beste løsningene på deres problemer.

Gjennom kriseforliket med Bondepartiet i 1935 etablerte Ap seg også som et statsbærende parti, og bidro til å skjerme Norge fra den ødeleggende kampen mellom fascister og kommunister som preget mange andre land.

Skandinavia og Storbritannia var stort sett de eneste steder der sosialdemokratiet maktet å fylle den rollen i mellomkrigstiden. Det ga partiene en flying start etter krigen.

Denne «dype» historien kan også forklare hvorfor de sosialdemokratiske partiene her fremdeles klarer seg relativt godt, mens støtten til søsterpartiene i land som Hellas, Spania og Frankrike nærmest har forduftet.

Støtten til politiske partier kan grovt sett forklares langs to akser; en praktisk og en moralsk.

Den første handler om å ha de beste løsningene på sin samtids problemer. Den andre om å representere verdier som samsvarer med velgernes.

Når disse sammenfaller positivt, gjør partier det ekstremt godt. Når de faller sammen negativt, desto dårligere.

Mye av den sosialdemokratiske gullalderen på 50-tallet handlet om et slikt positivt sammenfall.

Dagens krise for mange av partiene handler om et negativt sammenfall; de har verken gode løsninger eller verdier velgerne kjenner seg igjen i.

Det blir altså feil å snakke om en generell sosialdemokratisk krise i Europa. Til det er historiene - og landene - for forskjellige.

I Storbritannia er Labour i sterk vekst, og ville vunnet valget om det ble holdt nå. Ikke minst slår partiet godt an blant de unge. En fersk meningsmåling (https://www.theguardian.com/politics/2017/sep/30/poll-conservatives-jeremy-corbyn-young-people) viser at det blant velgere under 45 år er mer enn dobbelt så mange som mener det er Labour som i størst grad er «på deres side».

Et parti som for bare kort tid siden ble erklært lite levedyktig synes plutselig igjen å være i tråd med tidsånden, både praktisk og moralsk. Til tross for (eller kanskje på grunn av?) at den nye ledelsen har tatt partiet kraftig til venstre.

Det er store forskjeller på Storbritannia og Norge, ikke minst når det gjelder nedbyggingen av velferdsstaten.

Det finnes likevel klare paralleller i de holdninger man kan måle blant velgerne, ikke minst når det gjelder forholdet mellom stat og marked. Mens privatisering, New Public Management og markedsløsninger har vært en vouge de siste tiårene, er bølgen nå i ferd med å snu.

Labours forslag om å re-nasjonalisere og av-privatisere store deler av det offentlige tjenestetilbudet har overveldende støtte blant et klart flertall av velgerne. (https://www.theguardian.com/business/2017/oct/01/jeremy-corbyn-nationalisation-plans-voters-tired-free-markets).

Og her er støtten like stor blant eldre som unge velgere.

Økt støtte til statlige inngrep i økonomien finner vi også blant et flertall av populistiske velgere, et resultat av at også de høyreradikale partiene i Europa nå støtter en stor og tung velferdsstat.

Et klart flertall av europeiske velgere synes å ha gått lei den liberalistiske høyresidens ensidige satsing på markedsløsninger. Ikke minst fordi disse i stor grad kun har kommet de aller rikeste til gode.

Også i Norge gikk de partiene som ønsker en mer aktiv stat klart mest fram i dette valget.

Veien framover for Arbeiderpartiet synes derfor åpenbar; den går mot venstre. Holder de samtidig fast ved sin restriktive innvandringspolitikk, kan partiet antakelig gjør det uten at for mange av velgerne deserterer over til høyresiden.

Det er neppe nok til igjen å bli ørnen blant partiene, men antakelig nok til å slutte med å være spurv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags