En fiskeripolitikk for folk og kyst!

Foto:

Av
DEL

Leserbrev«Vi skal respektere samfunnsansvaret. Vi har et ansvar for bosettingen langs kysten. Vi kommer aldri til å rokke ved leveringsplikten som er knyttet til Hammerfest. Vi skal passe på at vi ikke overfisker bestandene. De som beriker seg på bekostning av ressursene og fellesskapet, bør gå et annet sted».

Dette sa en av de første norske fiskerioligarkene, Kjell Inge Røkke til Dagbladet i september 2002. 17 år seinere er bløffen for lengst avslørt. I Stortinget 9. april står kampen om fremtidas fiskeripolitikk. Vil Ap og SP stå sammen med Rødt og SV for en fiskeripolitikk som gir nye arbeidsplasser langs kysten, eller fortsetter partiene ferden mot privatisering av den blå allmenningen?

Fiskeriene har i flere tusen år vært en bærebjelke i bosettinga og arbeid langs kysten. Fisken har gitt arbeidsplasser til havs og på land, grunnlag for råstoff til den lokale fiskeindustrien, og ringvirkninger til verkstedindustri, handelsnæring og annen lokal virksomhet. Historisk har fiskere hatt solidaritet med hverandre, og stått sammen om felles kamper når det har vært nødvendig. De siste tiårene har dette endra seg dramatisk. Kjøp og salg av kvoter og konsesjoner har gitt privat rikdom til noen få redere og fiskeriselskap, mens fiskevær og fjordbygder har opplevd fraflytting og krise. Utviklinga begrunnes av den fiskeripolitiske eliten med lønnsomhet, struktur, markedstilpasning og konkurransekraft. Men hva skjedde med demokratiet, arbeidsplassene og samfunnsutviklinga i nord og kystbefolkningas lovfesta rett til fisket?

Havressursloven sier at fisken tilhører folket i fellesskap, og deltakerloven sier at du må være aktiv fisker for å kunne eie et fiskefartøy. Formålet er å sikre lokalt ansvar for fiskeressursene og arbeidsplasser der ressursene fins. Gjennom forskriftsendringer og dispensasjoner fra havressursloven og deltakerloven har imidlertid fisken gradvis blitt fratatt kystfolket og gitt til storkapitalen. Den opprinnelige begrunnelsen for å avsette 30 % av norsk totalkvote på torsk til trålerne var at dette skulle sikre arbeid og leveranser til landbasert produksjon i Norge. Etter at Røkke gjorde sitt inntok i norsk fiskerinæring har imidlertid stadig mer av trålerfangstene blitt frosset og sendt til utlandet for bearbeiding, eller produsert ombord i fabrikkskip. Dette har, stikk i strid med Røkkes fagre løfter, ført til tap av mange tusen arbeidsplasser langs kysten, og satt døra på vidt gap for lavlønnskonkurranse. I dag ser vi stadig større grad av midlertidighet i fiskeindustribedriftene. Lønn og arbeidsvilkår presses ned, og det er påvist flere tilfeller av grov utnyttelse av utenlandske arbeidere. Utviklinga i fiskeindustrien kan lett overføres til fiskeflåten dersom investorer og spekulanter får lov til å fortsette å dominere. I EU har tusenvis av fiskere mistet jobben som en følge av omlegginga av EUs fiskeripolitikk.

Samtidig har det også skjedd ei annen stor endring av fiskerinæringa. Kvotene folk trenger for å fiske har gått fra å være noe man får tildelt, til å være noe man må ut med millioner for å skaffe seg. Dermed synker rekrutteringa til fiskeryrket, og det blir færre og færre som kan kjempe sammen mot den videre privatiseringa. Erfaringene med strukturering av båter over 11 m, viser at prisen ble opptil tredoblet på kort tid. Dette sikrer først og fremst profitt til større redere og tapper kystkommunene for arbeidsplasser.

Ørebech og Trondsen ved UiT har påpekt at i 2010 var det de minste båtene som hadde høyest verdiskaping pr. kilo fisk om en regner verdiskaping som summen av lønn til fiskere, renter til banken og overskudd til eier. For hver arbeidsplass på havet er det tre på land. Sjarkflåten har også det laveste drivstofforbruket pr. kg fisk, og dermed det laveste utslippet av klimagasser. Dette gjør den til den mest klimavennlige og bærekraftige delen av fiskeflåten. I dag er de mindre båtene bedre egna til å gå lengre ut på havet og levere fisk større deler av året, enn da pliktsystemet ble oppretta. Omfordeling av kvoter kan gi fantastiske muligheter for økt rekruttering til fiskeryrket og sysselsetting på land.  Tørrfiskproduksjon er den produksjonen i hvitfisknæringen med høyest verdiskapning. Produksjon av tørrfisk og saltfisk er ikke bare lønnsom for næringa, men gir også helårlige arbeidsplasser og gode økonomiske ringvirkninger i lokal -og storsamfunnet. Derfor har disse båtene størst betydning for å ivareta og utvikle mange kystsamfunn.

Istedenfor å trygge rammebetingelsene for ei miljøvennlig og lønnsom næring, har skiftende regjeringer svekket en av bærebjelkene for verdiskaping, sysselsetting og bosetting i nord. Konsekvensene er godt kjent, og innbyggerne i de nordligste fylkene har sagt klart ifra i en årrekke. Hvordan kan det likevel ha seg at den ene fiskeriministeren etter den andre har latt mektige redere diktere fiskeripolitikken, på bekostning av kysten?

Norge er avhengige av spredt bosetting for å kunne utnytte naturressursene etter at oljealderen er forbi. Spredt bosetting og nye arbeidsplasser basert på viltlevende fisk er kystflåten den beste til å sikre. Rødt mener derfor at det er på tide å omfordele kvoter fra trålerne tilbake til kystflåten. Vi vil kjempe for at torsketrålskonsesjonene som omfattes av tilbuds og leveringsplikt må avvikles og de tilhørende torsk- og hysekvotene omfordeles til kystflåten, med minst 50 % andel til gruppe II, båter under 11 meter. Samtidig vil vi opprettholde pliktene for kvotene som er omfattet av dette inntil torsketrålkonsesjonene evt. er avviklet, og se på muligheten for periodisering av kvoter. Dette vil muliggjøre helårsdrift på fiskemottakene, og innebærer en solid styrking av kysten. Vi håper at dette er noe alle partiene som regner seg som venstresida i norsk politikk kan stå samla om. Nå som Arbeiderpartiet omsider har beslutta å si nei til konsekvensutredning av Lofoten, Vesterålen og Senja er kanskje tida inne for å satse fullt og helt på arbeidsplasser innenfor ei miljøvennlig og fremtidsretta næring?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags