Det ble ingen «Rumble in the jungel, mer et «Battle for the cities» under onsdagens verbale boksekamp i Stormen. Avholdt akkurat ett år før kommunevalget, med fokus på de største byene i Nordland; Bodø, Narvik og Rana.

Nå er alle kommunevalg like viktige for den enkelte innbygger, enten hun bor i en kommune med 500 eller 50.000 innbyggere, men de største byene er mer interessante på et generelt nivå.

De fungerer som viktige utstillingsvinduer for partienes politikk, og utviklingen der kan antyde hvilke saker og personer som vil påvirke politikken fram mot neste nasjonale valg.

Ifølge forfatteren Lev Tolstoj ligner alle lykkelige familier hverandre, mens hver ulykkelige familie er ulykkelige på sin måte. Man kan si det samme om byer, og de tre nevnte har både mye felles og mye som skiller.

Alle tre styres av Arbeiderpartiet, alle tre ble styrt av Høyre i forrige periode og i alle tre mangler Høyre en ordførerkandidat. Så får hver enkelt avgjøre om dette gjøre dem til lykkelige, eller ulykkelige byer, men det som skiller dem er uansett mer interessant.

Det er nemlig ingen tvil om at det er de lokale kampsakene som blir avgjørende alle steder, mer enn ideologiske skillelinjer. Saker som eiendomsskatt i Bodø, oppdrett i Narvik og skolestruktur i Rana.

Hvordan det vil slå ut i selve stemmegivingen er umulig å forutsi ett år før valget, men at dette er saker som vil påvirke mange velgeres partivalg synes klart.

Forrige lørdag kom AN med en fersk meningsmåling for Bodø. Den viser en «normalisering» av den politiske situasjonen, etter at Høyre og Frp på målingen fra april hadde rent flertall.

Igjen er det midtpartiene som bestemmer hvem som skal styre Bodø. Vi må tilbake til valget i 1999 før en allianse av to partier (Ap og SV) fikk flertall alene. Senere har alle som skal styre Bodø vært avhengige av midten, og forrige gang fikk Arbeiderpartiet makta utelukkende fordi Senterpartiet skiftet side.

Dermed kunne Ida Pinnerød overta som ordfører etter Ole H. Hjarøy, selv om Høyre ble valgets store vinner og Hjartøy var en populær ordfører.

AN har også bedt folk vurdere Pinnerøds innsats som ordfører til nå. Svarene er godt spredt, men slik Infact rangerer svarene blir Pinnerøds samlede «karakter» 3,01. Middels defineres som 3,0.

Lavest rangeres hun av Frps velgere (1,71), høyest av Aps (4,28). Vel så interessant er vurderingen fra de mindre partienes velgere. Pinnerød scorer godt over gjennomsnittet blant dem alle, bortsett fra KrF. Inkludert Venstre og de to partiene som har brutt med posisjonen; Rødt og MDG.

Poenget med å gå så deltajert inn i disse tallene, er at de sier noe om den politiske «kapital» Pinnerød har med seg når Ap skal forhandle med eventuelle samarbeidspartnere etter valget i 2019.

Det er ikke avgjøende, men tallene gir i hvert fall partiene en viss ryggdekning blant velgerne for et mulig samarbeid med Ap. Så vil resten i stor grad avhenge av hvem som kan tilby hvem hva.

Lokalpolitikk er nemlig notorisk pragmatisk, og der ligger nok Aps største håp. For skjer det ikke en dramatisk forskyving i velgernes preferanser i løpet av neste år, vil Ap ikke bare trenge alle de fire partiene de fikk med i 2015, men minst ett til.

Klarer de ikke det, vil Høyre og Frp kunne ta makta tilbake. Enten det blir etter en rett høyre, eller teknisk knock out.