Pelle Molins samiske fortelling

Av
DEL

KronikkEn måned før den svenske eventyreren, journalisten, maleren og forfatteren Pelle Molin døde i Bodø 32 år gammel våren 1896, skrev han et brev til sin venn Axel Sjöberg. Molin uttrykker her en visjon om å skrive Norrlands historie – før industriens utbytte av malm, vannkraft og skog. På vegne av samene ønsker Molin at nåde nå endelig skal skje for rett: «De lefva under förtryck, stackarne, och där behövdes ett nödrop och et härskri» (krigsrop).

I løpet av sitt korte liv har Molin lært sitt samiske engasjement gjennom både kunstens verden og som reingjeter. Og han kjenner utmerket godt situasjonen til samene i hans hjembygd utenfor Sollefteå i Ångermannland. Samene er fordrevet så langt til fjells av nybyggernes «odlingsgräns», at å drive med rein er blitt et marginalt utkomme. De som ikke lenger er reineiere faller imellom og lever fra hånd til munn. Konsekvensen av den svenske «lapp ska vara lapp» politikken er brutal. Samene skal ikke integreres i det svenske, og har ikke engang tillatelse til å drive med jordbruk. Det er konsekvensen av denne doktrinen som utløser den kamp som Elsa Laula Renberg starter på rundt 1900 og ender med det berømte samemøtet i Trondheim i 1917.

Sin første publiserte novelle i 1891, og som også finnes i det posthume verket «Ådalens poesi» omtaler Molin på følgende vis: «Sjul, början af en lapproman». Fattigdom, brennevin og rovdyr er stikkord, men her er også noe annet: «alltid finnes hos lappen något hemlighetsfullt, något bakom, som ingen vet. Ho, hej, hvad glädjen stod högt!»

"I løpet av sitt korte liv lærte Pelle Molin sitt samiske engasjement gjennom både kunstens verden og som reingjeter.

Allerede som tenåring hadde Pelle Molin oppsøkt en annen kunstner fra sine trakter, som også var opptatt av samenes liv. Dette var kunstmaleren Johan Tíren, bror av den første mannen som samlet på joikens kunst i Sverige, Karl Tíren – som Molin også kjente. Tírenbrødrene var sønner av en prest, som hadde mistet sin post på grunn av innehav av en munseflaske – det åndelige klimaet var trangt i glesbygden.

Etter klassiske studiereiser til Düsseldorf, Paris og Roma og virke i Stockholm hadde Johan Tíren sommeren 1890 vendt tilbake til Mjölkvattensfjellene i Jemtland. Pelle Molin er journalist, og blir med Tíren til et flere ukers opphold med fjellfolket og lærer seg samisk. Molin og Tíren kler seg i kofte, deltar aktivt i reindrifta og står sine «vargvakter». Senere samme år besøker Molin sitt forbilde i hans atelier på Kungsgatan i Stockholm og skriver artikkelen: «Johan Tíren – Studie för Jämtlandsposten af Mookal.»

Molin legger ikke skjul på sin beundring: «Tíren er som en renare. En målares taflor äro hans historia. Mästaren är, där han går omkring, just sådan man tänkt sig den målare, som tagit studier ute i 20 graders köld och mera.» Tíren avslutter med et mantra som journalisten skal gjøre til sitt eget: «Jag har ett enda rättesnöre; vara min egen man och ha ett eget vakat öga.»

Som maler er Tíren samtidig med Bruno Liljefors og Anders Zorn. Men der Liljefors med sine dyrebilder og Zorn med sine badende nymfer fortsatt er i front av svensk kunsthistorie, fikk Tíren aldri noe museum og er i dag en ganske glemt kunstner. Kanskje fordi han malte feil motiv, eller at hans sameskildringer i sin samtid ble så populære at de prydet både julekort og ukeblad? Pelle Molin var uansett en stor beundrer, og den samiske fjellromantikk som Tíren ble kritisert for, er gjenkjennelig i det som Molin selv skrev og malte fra fjellene.

Johan Tíren blir en Per Adde for sin tid; han taler samenes sak, som i tvisten med den norskfødte godseieren William Farup som skyter rein så snart de beveger seg inn på hans land. Konflikten ender i Riksdagen hvor Tíren stiller ut sitt kampbilde «Skjutna renar», og får etter åtte års debatt nasjonalforsamlingen på samenes side.

Molin gjør som sitt forbilde og søker seg til Konstakademiet i Stockholm, men avslutter utdanningen med samme resultat som gymnaset i Härnösand: uten eksamen. Pelle Molin Molin får ord på seg for å være en arrogant og følsom særing med notorisk drag på damene. Pengeproblemene blir konstante livet ut og blir ikke bedre når faren som har blitt forretningsmann gjør ham arveløs. Molin flytter hjem til morens gamle torp i Näsåker. Men, som han senere skriver det fra Lofoten, han var blitt «slagen på käften af livfet». Kunne det finnes en redning for Pelle Molins liv og virke i Norge?

Kronikkforfatteren er lokalhistoriker og litteraturviter. Han ga i 2013 ut boken «Nirvanas bulder. Knut Hamsun og Orienten».


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags